Faith over fear

Frykt. Det er et stort ord. Og jeg har mye av det. Eller – jeg bruker jo sjelden det ordet, jeg kaller det bekymringer. Men det er i aller høyeste grad frykten som styrer tankene mine oftere enn jeg ønsker å innrømme.

Frykt er ikke nødvendigvis en dårlig greie. Det er naturlig å føle på frykt i visse situasjoner, og det er noe man skal la seg føle. Men det å ha disse tankene om alt som kan gå galt i loop er ikke så greit.

Jeg har alltid vært en sterk person. Mentalt sterk altså. Jeg har trent karate siden jeg var liten jente og dermed øvd på disiplin, konsentrasjon og å overkomme frykt, blant annet frykten for å sloss med menn som var det dobbelte av min egen størrelse. Jeg har trent yoga i mange år og meditert mye. Jeg er sta og har stort sett fått til det jeg har bestemt meg for. Allikevel er denne frykten for alt og ingenting litt for ofte med meg.

Jeg er en mester i å lage «worst case scenarios» i hodet mitt. Jeg tror det er en slags beskyttelsesmekanisme. Hvis jeg allerede har forberedt meg på det verste så blir det ikke like ille om noe sånt skulle skje på en måte? Men det er jo ikke sånn det fungerer. det som egentlig skjer er at frykten får en ganske stor plass i tankene, og da er det jo ikke så mye plass til glede eller ro.

Etter jeg har blitt mamma er det som om disse tankene har boblet enda mer opp til overflaten. Jeg ante ikke at det gikk an å være så mye bekymret som jeg er nå om dagen. Sover han nok? Sover han for mye? Er han for varm? Fryser han? Nå har det vært lenge stille – puster han? Alle disse og flere til turnerer rundt opptil flere ganger i døgnet. I det siste har vi hatt litt problemer med ammingen og dermed har bekymringen rundt om han spiser nok vært mye tilstede. I tillegg til søvnmangel er det altså dette som foregår i våken tilstand – er det rart man blir sliten?!

Idag fikk jeg gjort litt yoga mens han sov i den nye favoritt t-skjorten min med quotet «Faith over fear» på. Det inspirerte meg til å fundere litt på alt dette – og ikke minst det min kjære svigerfar alltid sier: «De fleste bekymringer blir det aldri noe av».Så nå har jeg bestemt meg. Jeg er nødt til å prøve å puste med magen og slappe litt mer av. Enten så går det bra, eller så går det over.

I yogapraksisen min etter graviditeten har jeg også merket at jeg har hatt litt frykt. Jeg har ikke helt turt å stole på kroppen min og om den er blitt sterk nok til en del av øvelsene jeg gjorde før graviditet og fødsel – men etter å ha fundert over dette med frykt og det å tørre å stole på at det går bra så tok jeg sjansen og gikk opp i bro (urdva dhanurasana) – og det gikk som det stort sett går – bra! Bro er en full bakoverbøyning eller hjerteåpner som min lærer alltid har kalt det, og det er ofte mye frykt forbundet med å åpne hjertet. Jeg må nok i tiden fremover gjøre mer av disse. ❤

Hva gjør du når bekymringene tar over?

IMG_0572

Idag er en sånn dag

Idag er en sånn dag der søvnmangelen virkelig merkes. En sånn dag der det er tungt å stå opp og der kroppen ikke vil spille helt på lag for den er bare så sliten. Idag er en dag der jeg lett hadde sovet 12 timer i strekk, men det blir vel noen år til det går an… Selv sminke kan ikke gjøre at jeg ser opplagt ut på en sånn dag.

6 t søvn delt opp i 2 timer om gangen, og stort sett gåing og vugging all tiden man er våken tar på. Og for ikke å snakke om gråtingen til lillemann. 

Å være mamma er fantastisk, men også fantastisk krevende til tider. Lille Ulv har så vondt i magen og det gjør at verken han eller jeg får sove særlig mye. I tillegg er det vanskelig å se at han har så vondt uten å kunne gjøre noe. Heldigvis er det noen rolige stunder der smilet hans kommer frem og da er alt glemt. ❤️Det blir lite yoga om dagen, men prøver å gjøre litt tøying når jeg har noen minutter og ellers fokus på å puste dypt. 
På tøffe dager er det lett å gå veldig inn i det som er vanskelig, og dermed forsterke det. Det er viktig å kjenne på det som er, men det er også viktig å lete etter det som er bra for det er der også. Idag er jeg takknemlig for at sola skinner, at jeg fikk tatt meg en god og lang dusj mens pappa passet, at lille Ulv på tross av magevondt har gått opp i vekt som han skal og for at han akkurat nå ligger og sover i armene mine. 

Ikke minst vet jeg at dette bare er en fase og at det vil endre seg for ingenting varer evig, og i mellomtiden er det bare å gjøre så godt man kan og puste med magen.

En nyfødt mindfulness læremester – og litt om sårbarhet

Som ny mamma er den nye hverdagen en berg- og dalbane av dimensjoner. Så langt har det for min del vært mest av toppene med en intens lykkefølelse og takknemlighet, men akkurat ikveld fikk vi smake litt på det nybakte småbarnsforeldre har opplevd mang en gang: killer kombinasjonen av søvnmangel, mangel på rutiner og hormoncocktailen og sårbarheten til mamma 11 dager etter fødsel.

Akkurat nå sitter jeg i senga og er utslitt etter 2 t krakilsk skriking uansett hvor mye jeg ammer, trøster og vugger! Mange nybakte mødre har nok følt på akkurat dette, og det er ikke noen spøk når den lille ikke vil roe seg uansett hva du prøver på men bare kaver seg mer og mer opp. Man føler seg rett og slett mislykket som mamma. Den rasjonelle delen av meg sier at det er normalt at babyer gråter, og at det ikke er noe jeg har gjort for å forårsake dette. Hormonene i kroppen derimot forteller meg det motsatte, og det skal ikke gå lang tid før tårene renner og håpløsheten kommer snikende.  

Som med alt annet i sosiale medier så fortelles det ofte ikke så mye om de delene av mammarollen som ikke er like enkle. Jeg har bestemt meg for å forsøke å skrive litt om både det som er fantastisk, men også om det som er vanskelig. Jeg tror på åpenhet og sårbarhet – og dette er noen av verdiene jeg forsøker å leve etter for å være med på å skape et varmere samfunn der det er lov å ikke være perfekt, men der man allikevel kan si at man er glad i seg selv! Dersom alle kun deler de gode tingene er det lett å tenke at man er den eneste som ikke får til og dermed føle seg enda dårligere – det vil jeg gjerne bidra til å unngå.

Det er vanvittig mange herlige stunder med lille Ulv, men langt fra alt er idyll.  Rett etter en rolig stund der han ligger fredelig i armkroken og sover kan alt snu på minuttet og du har en illsint liten krabat som sparker med beina og fekter med armene. Her blir man minnet på at ingenting varer evig og at det er viktig å nyte de fine øyeblikkene!

Selv om det er vanskelig så er det allikevel i disse situasjonene jeg virkelig får øve meg på å puste og på det yogaen har lært meg – kan jeg klare å ikke bare automatisk reagere med frustrasjon, høy puls og dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å roe han og heller puste dypt med magen, være tilstede med han istedenfor å la egoet mitt ta over og så deretter evne å utvise tålmodighet? Det er lett å føle seg mislykket når babyen gråter utrøstelig- fordelen er at som alt annet så er det ingenting som varer evig. Også dette vil gå over! Heldigvis har jeg også en fantastisk partner som kan minne meg på dette og hjelpe meg å senke skuldrene og forventningene til meg selv!

Måten du håndterer en situasjon på er summen av alle erfaringene du har samle sålangt i livet- du gjør det beste du kan og det er mer enn godt nok. Yogalæreren min sa en gang til meg: «Line – skyldfølelse er meningsløst. Du gjorde det beste ut av situasjonen basert på det du hadde tilgjengelig av erfaring – hadde du visst bedre hadde du gjort det bedre!» 

Det begynner å gå opp for meg at lille Ulv kan vise seg å være den beste læremesteren for å øve på mindfullness jeg noensinne kunne hatt!  

Sliter du også med å beholde roen i stressende situasjoner? Prøv å telle til fire på innpust, hold i fire, pust ut med munnen mens du teller til fire 🙏

#nobullshitmotherhood #radicalselflove #mamma #sårbar #branok