Når bekymringene tar over

Bekymringer… Noen ganger tar de over tankene mine og det er ikke rom for noe annet. Som om hjernen går inn på et spor, og så er det som om den leter etter alle mulige ting det går an å bekymre seg for.

Det som er rart er jo at de fleste av disse skjer ikke uansett, det vil si at det er bortkastet energi og helt unødvendig å bruke tid på. En annen ting er at det føles jo ikke noe bra, for det er som om tilværelsen blir mørkere og mørkere. Egentlig har det enda ikke skjedd noe fælt i virkeligheten og det eneste som har endret seg er hva man lar seg selv fokusere på.

En god måte å komme seg ut av det tankespinnet på er ofte å tenke på hva som er bra og som fungerer. Det blir som en motgift til alt det andre. Jeg prøver så ofte jeg kan å liste opp eller lete etter alle tingene jeg er takknemlig for. Det er faktisk forsket på effekten av dette, og det har en dokumentert effekt på å gi økt lykkefølelse, og mindre stress og angst. I tillegg kan det noen ganger hjelpe å minne seg selv på at enten så går det bra eller så går det over. Så sant, så sant.

Hvordan takler du bekymringer?

Høsten og å gi slipp

Kriger i høstfarger

Høsten er kommet. Det er ikke lenger mildt i lufta, og den kalde klare høstluften (og noen ganger de skikkelige regnfulle dagene) er her for fullt. Bladene på trærne skifter farge, og det grønne går over i nyanser av oransje og rødt. Med høsten så viser naturen oss hvordan vi må gi slipp. Gi slipp på det som er forbi, det som det er på tide å la gå, for å gi rom for det som skal komme. Det er noe av det aller vanskeligste jeg vet.

Nå har vi nettopp flyttet inn i nytt hus, og nå handler det mye om å gi slipp. Gi slipp på huset i Drøbak, gi slipp på de faste rutinene, gi slipp på barnehagen til Ulv og de flinke folka der, og nå idag å gi slipp på Ulv og overlate han til de han nettopp er blitt kjent med i den nye barnehagen (noen timer). Endringer er alltid vanskeligst i starten, men så, sakte men sikkert begynner man å venne seg til det nye.

Nå når trærne gir slipp på bladene sine, så viser de seg først fra sin vakreste side med farger i rødt, oransje og gult. Det å gi slipp er viktig og kan være skikkelig fint, for uten det så er det ikke rom for nye ting eller en ny vår. Sånn tror jeg det er for oss mennesker også. Det kan være å gi slipp på fysiske ting, relasjoner som ikke lenger er riktige eller gamle tankemønstre.

Det krever litt, for vi er alle vanemennesker og glad i det kjente, men i det ukjente er det rom for å oppdage noe nytt, både i og utenfor oss selv.

Etter innflytting denne helgen har det vært rimelig kaos i heimen, men igår kveld ryddet vi sånn at i alle fall stua er ryddig og koselig. Så nå er det tid for å krølle beina oppunder seg i sofaen med en kopp kakao og med litt sprakende fyr i peisen, og så tror jeg jammen jeg skal ta en aldri så liten tur ut for å se på naturen for litt inspirasjon.

Når du burde være i lykkerus, men har panikk

Her utforsker lillemann det som skal bli vårt nye hjem. Et lite koselig hus med masse boltreplass ute for liten og stor. Til og med et lite drivhus! Det er det totalt motsatte av hva vi hadde bestemt oss for (nemlig et skikkelig oppussingsobjekt), og hvordan vi skal få tiden til å gå opp er fortsatt litt i det blå. Men jeg har troa. Rett etter vi hadde vunnet budrunden var jeg i ekstase – jeg boblet over av glede og drømte meg bort i hvor fint det skulle bli. Dagen etter var det mer angst enn glede. Tankene begynte å spinne på alt som kunne gå galt og hvor mye jobb det var. Hvor dyrt det ville bli å pusse opp, hvor lite tid vi egentlig hadde etter jobb og henting i barnehage – you name it. Hva skjedde med planen om å kjøpe noe der vi kunne flytte rett inn? Det ble ikke bedre av at jeg to dager før, på visningen, hadde klart å vippe kjellerlemmen rett i hodet på vei ned i kjelleren og det som jeg trodde ikke var så ille (bare veldig vondt der og da) viste seg å være en hjernerystelse. Så da satt jeg der da. Med dundrende hodepine, stiv nakke, uten å kunne se på skjerm eller mobil og med tankekjør fra helvete som bare gikk på at dette, det måtte være det dummeste valget jeg noensinne hadde tatt.

Det gikk så langt at jeg i fullt alvor gjennom tårer spurte mannen min om det gikk an å angre seg… Jeg gikk rundt i huset, som jeg har vært mer enn klar for å flytte fra, og plutselig var alt rosenrødt. For det var jo egentlig veldig fint dette huset. Vi hadde jo hatt det så fint her, skapt mange minner og standarden var jo bedre enn dit vi skulle flytte. Tenk om vi aldri fikk det så fint der som her? Så kom tankene om at Ulv måtte bytte barnehage, og at vi jo var så fornøyde der, og hvordan skulle det bli for lillemann å plutselig måtte begynne et sted der han ikke kjente noen. Tenk om han ikke fikk seg venner? Tenk om, tenk om, tenk om.

I dagene som fulgte jobbet jeg med å bli mer bevisst på mine egne tanker. Og ikke minst prøvde jeg for harde livet å tørre å kjenne på disse følelsene. Dykke litt ned i hva som kom opp og hvorfor. Hvor kom denne frykten egentlig fra? Hvorfor var det sånn at huset og stedet som jeg for kort tid siden hadde vært så glad for å skulle flytte til plutselig fortonet seg som et slags mareritt? Som om det vi med viten og vilje hadde lagt inn bud på for å kjøpe plutselig føltes som en tvangstrøye og noe jeg ikke ville allikevel?

Først hadde jeg ikke lyst til å fortelle hva jeg følte til noen andre. Jeg skammet meg rett og slett. Hvordan går det an å føle det sånn når man har kjøpt nytt hus? Det blir for dumt. Alle skrev på Facebook at det så nydelig ut, og det var jo det, men inni meg følte jeg det ikke sånn. Det finnes folk med ordentlige problemer i verden tenkte jeg. Det er ikke synd på deg. Dette er ikke egentlig et problem. Men problemet var jo at følelsene var der uansett.

Etter å ha snakket med både venner og mannen min og vært helt ærlig på hvordan jeg hadde det så begynte det å roe seg litt. Bittelitt. Flere sa de kunne kjenne igjen følelsen. De sa at jeg måtte tenke på hvor fint det kunne bli, og minnet meg på at jeg jo faktisk hadde hatt lyst til å flytte lenge og at stedet lå akkurat der jeg ville bo. Flere påpekte at dette stedet hadde en unik tomt med masse muligheter, og som ga oss rom og plass og den frihetsfølelsen som min mann fra nord ønsket seg. At her kunne vi forme huset til vårt eget, bestemme hvordan ting skulle bli. Noen ganger trenger man faktisk gode venner til å gi litt perspektiv på ting.

Jeg hadde gått inn i et tankespinn som bare tok meg ned og ned, til jeg så alt som vondt og vanskelig. Mannen min fikk meg litt til å våkne litt da han noen dager senere konfronterte meg med noe jeg har snakket mye om – det du tenker på og fokuserer på blir det mer av. Hvis du bestemmer deg for at noe skal bli dårlig så blir det det. «Du kan bestemme deg nå for at vi ikke kommer til å trives, at oppussingen blir et helvete og at vi vil flytte igjen iløpet av kort tid – og du vil sannsynligvis få rett. Men hva om du velger å fokusere på det som er bra? På takknemligheten over alt det som er positivt – og ikke minst, vi er sammen. Vår lille familie er alt som skal til, og hvor vi bor er ikke det som er viktig», sa han. Jeg skal innrømme at det ikke var sånn at lyset gikk opp for meg i samme øyeblikk og at alt plutselig føltes greit- men det fikk meg til å stoppe opp litt. Som om noe jeg kunne huske at noe jeg en gang hadde visst liksom hvisket til meg fra langt baki hjertet. Er det ikke rart hvordan man kan få noen «aha» moments, men så når ting blir vanskelig så er det vanskelig å finne tilbake til den klarheten? Men noe i det han sa fikk meg til å begynne å tenke over ting på en annen måte. Noe lettet litt, og jeg kunne plutselig sortere litt mellom tankene og følelsene, hva som var virkelig og hva som var «worst case scenarioer» som jeg selv hadde laget meg.

Jeg vet enda ikke helt ut hvorfor jeg fikk denne reaksjonen. Noe er nok at jeg av natur tenker litt «worst case scenario» og jeg klarte nok å skremme meg selv litt med dette. Noe var sikkert relatert til at jeg virkelig ikke følte meg bra fysisk pga hjernerystelsen, og det å skulle motivere seg til og ha tro på at å totalrenovere et hus skal gå bra var kanskje litt mye å skulle overbevise meg selv om. Men noe handler også om at jeg er redd for endring. Jeg liker det som er trygt og godt. Endring er skremmende. Man vet hva man har, men ikke hva man får. På noen ting er jeg definitivt spontan og eventyrlysten, men på andre ting vil jeg bare ha det som jeg kjenner til og er vant med. Jeg er kontrollfrik. Her var jeg plutselig i noe der jeg følte jeg ikke hadde kontroll – det var så mange ukjente faktorer, og det gjaldt noe der jeg ikke følte jeg var noen ekspert (oppussingsobjekt – for de som kjenner meg så er jeg virkelig den aller siste de ville trodd skulle ta på seg noe sånt). Dette er noe jeg trenger å utfordre, og å jobbe med. Litt og litt slippe kontrollen, og erfare at det ordner seg allikevel. Det går jo stort sett bra.

Uansett – igår signerte vi papirene og nå er jeg på et helt annet sted. Jeg har etterhvert klart å bekjempe angstfølelsen (ja, det var virkelig såpass) og kan nå si med hånden på hjertet at jeg oppriktig gleder meg! En god venninne ringte meg få dager etter vi hadde kjøpt og fikk høre hvor stressa jeg var da – hun kjenner meg godt og vet jeg ikke er så flink til å be om hjelp så hun tilbød seg like greit å sette av en dag for å hjelpe med litt oppussing før vi skal selge. Det gjorde vi i helgen og plutselig fikk jeg tro på at jeg kan jo faktisk også bidra i denne oppussingen! Selv om jeg ikke har særlig mye erfaring med å svinge malekosten så kan jeg jo lære. Mestring var vel det jeg følte – og en enorm takknemlighet over å ha så gode venner. Jeg er heldig. Så heldig.

Så hva er moralen i historien? Det ene er at det ikke alltid er så lett med disse følelsene. Men det som er sikkert er at det lønner seg å la seg selv føle det man føler, og å dele det med noen. Det at noen bare lytter, sier det kommer til å gå bra og er støttende er virkelig balsam for en sliten og følsom sjel. Livet har opp og nedturer. Selv oppturene kan ha sine små nedturer midt inni, men så handler det om å se etter lyspunktene. Minne seg selv på hva som egentlig er viktig. Løfte blikket – kanskje man har svartmalt det bare bittelitt? Og tenk om du klarer å slippe kontrollen – bare littegrann. Innse at du faktisk ikke vet sikkert hvordan noe kommer til å bli, men at du selv kan velge hva du aktivt ser etter. Du kan velge å gi slipp på frykten og tankene rundt hvordan ting skal bli, for sannheten er at du kan ikke kontrollere det uansett. Det eneste man kan gjøre er å leve og se – være tilstede her og nå og huske på hva som virkelig betyr noe. Nemlig menneskene du er glad i, at du lever og får muligheten til å oppleve det du nå opplever. Fortiden har vært og kommer ikke tilbake, fremtiden vet vi ingenting om – men akkurat nå så er du her, du lever og det er ganske fantastisk.

Faith over fear

Frykt. Det er et stort ord. Og jeg har mye av det. Eller – jeg bruker jo sjelden det ordet, jeg kaller det bekymringer. Men det er i aller høyeste grad frykten som styrer tankene mine oftere enn jeg ønsker å innrømme.

Frykt er ikke nødvendigvis en dårlig greie. Det er naturlig å føle på frykt i visse situasjoner, og det er noe man skal la seg føle. Men det å ha disse tankene om alt som kan gå galt i loop er ikke så greit.

Jeg har alltid vært en sterk person. Mentalt sterk altså. Jeg har trent karate siden jeg var liten jente og dermed øvd på disiplin, konsentrasjon og å overkomme frykt, blant annet frykten for å sloss med menn som var det dobbelte av min egen størrelse. Jeg har trent yoga i mange år og meditert mye. Jeg er sta og har stort sett fått til det jeg har bestemt meg for. Allikevel er denne frykten for alt og ingenting litt for ofte med meg.

Jeg er en mester i å lage «worst case scenarios» i hodet mitt. Jeg tror det er en slags beskyttelsesmekanisme. Hvis jeg allerede har forberedt meg på det verste så blir det ikke like ille om noe sånt skulle skje på en måte? Men det er jo ikke sånn det fungerer. det som egentlig skjer er at frykten får en ganske stor plass i tankene, og da er det jo ikke så mye plass til glede eller ro.

Etter jeg har blitt mamma er det som om disse tankene har boblet enda mer opp til overflaten. Jeg ante ikke at det gikk an å være så mye bekymret som jeg er nå om dagen. Sover han nok? Sover han for mye? Er han for varm? Fryser han? Nå har det vært lenge stille – puster han? Alle disse og flere til turnerer rundt opptil flere ganger i døgnet. I det siste har vi hatt litt problemer med ammingen og dermed har bekymringen rundt om han spiser nok vært mye tilstede. I tillegg til søvnmangel er det altså dette som foregår i våken tilstand – er det rart man blir sliten?!

Idag fikk jeg gjort litt yoga mens han sov i den nye favoritt t-skjorten min med quotet «Faith over fear» på. Det inspirerte meg til å fundere litt på alt dette – og ikke minst det min kjære svigerfar alltid sier: «De fleste bekymringer blir det aldri noe av».Så nå har jeg bestemt meg. Jeg er nødt til å prøve å puste med magen og slappe litt mer av. Enten så går det bra, eller så går det over.

I yogapraksisen min etter graviditeten har jeg også merket at jeg har hatt litt frykt. Jeg har ikke helt turt å stole på kroppen min og om den er blitt sterk nok til en del av øvelsene jeg gjorde før graviditet og fødsel – men etter å ha fundert over dette med frykt og det å tørre å stole på at det går bra så tok jeg sjansen og gikk opp i bro (urdva dhanurasana) – og det gikk som det stort sett går – bra! Bro er en full bakoverbøyning eller hjerteåpner som min lærer alltid har kalt det, og det er ofte mye frykt forbundet med å åpne hjertet. Jeg må nok i tiden fremover gjøre mer av disse. ❤

Hva gjør du når bekymringene tar over?

IMG_0572

Idag er en sånn dag

Idag er en sånn dag der søvnmangelen virkelig merkes. En sånn dag der det er tungt å stå opp og der kroppen ikke vil spille helt på lag for den er bare så sliten. Idag er en dag der jeg lett hadde sovet 12 timer i strekk, men det blir vel noen år til det går an… Selv sminke kan ikke gjøre at jeg ser opplagt ut på en sånn dag.

6 t søvn delt opp i 2 timer om gangen, og stort sett gåing og vugging all tiden man er våken tar på. Og for ikke å snakke om gråtingen til lillemann. 

Å være mamma er fantastisk, men også fantastisk krevende til tider. Lille Ulv har så vondt i magen og det gjør at verken han eller jeg får sove særlig mye. I tillegg er det vanskelig å se at han har så vondt uten å kunne gjøre noe. Heldigvis er det noen rolige stunder der smilet hans kommer frem og da er alt glemt. ❤️Det blir lite yoga om dagen, men prøver å gjøre litt tøying når jeg har noen minutter og ellers fokus på å puste dypt. 
På tøffe dager er det lett å gå veldig inn i det som er vanskelig, og dermed forsterke det. Det er viktig å kjenne på det som er, men det er også viktig å lete etter det som er bra for det er der også. Idag er jeg takknemlig for at sola skinner, at jeg fikk tatt meg en god og lang dusj mens pappa passet, at lille Ulv på tross av magevondt har gått opp i vekt som han skal og for at han akkurat nå ligger og sover i armene mine. 

Ikke minst vet jeg at dette bare er en fase og at det vil endre seg for ingenting varer evig, og i mellomtiden er det bare å gjøre så godt man kan og puste med magen.

Å ha medfølelse for seg selv

Noen ganger er det vanskelig å legge fortiden bak seg. Det er som om bildene fra det man prøver å glemme bare hopper inn i hodet til enhver tid, og uansett hvor mye man prøver å tenke på noe annet så går det ikke. Ofte kommer dette samtidig med at man hver gang det skjer tenker «Å herregud, hvorfor gjorde jeg det». Det er som om det er en konstant film som vises i hodet, og resultatet er at man går mer og mer ned i kjelleren. Alle gjør feil av og til, og alle kan ta feil valg. Å angre på noe man har gjort er naturlig, og det kan være en bra ting dersom det får deg til å ikke gjøre det på nytt, og dersom utfallet av det du gjorde er noe du ikke ønsker å få igjen. Men dersom man etter å ha kommet til den konklusjonen fortsetter å grave seg ned i de dårlige følelsene så er det kun en ting man får ut av det, nemlig dårlig samvittighet.

Det er en rar følelse når du føler du har jobbet lenge for å endre deg og bryte en del mønstre, og plutselig sitter du der midt oppi alt sammen igjen. Det føles ikke bra. Jeg følte som sagt en skuffelse over meg selv, men samtidig følte jeg meg flau over at det var mulig å gå såpass tilbake i utviklingen som jeg følte jeg hadde gjort. Når jeg snakket med venner om det fikk jeg blandede reaksjoner. Noen mente det ikke var en spesielt stor greie, andre fikk jeg inntrykk av at gjerne ville filleriste litt vett inn i hodet mitt. Uten å gå for mye inn på det kan man si at det at jeg hadde klart å oppsøke noe som jeg visste ikke var bra for meg atter en gang ikke var noe som imponerte vennene mine. Det er klart at de bare ønsker det beste for meg, men det er ikke alltid lett med «tough love» når man allerede banker seg selv opp fra innsiden…

Så igår dro jeg endelig tilbake på yoga – etter 2 ukers pause pga. sykdom – og det føltes fantastisk. Det er noe som skjer i både kroppen og sinnet når man gjør yoga, og mediterer samtidig. Endelig følte jeg en ro i kroppen, og det var fantastisk. Etter timen kjente jeg at jeg hadde behov for å få noen råd og noe innsikt, så jeg snakket med læreren min. Jeg fortalte om helgen i korte trekk, og om hvor dårlig jeg hadde det som et resultat av det. Da jeg sa at jeg ikke kunne forstå hvordan det var mulig å gå gå tilbake til «gamle synder» etter å ha hatt en tilsynelatende god utvikling over lengre tid gliste han og lo en svært avvæpnende latter. «Du må huske på at disse vanene har blitt lært inn gjennom mange år. Dette er noe du har trent på lenge, og det man trener blir man god på. Det er ikke rart at du da får noen tilbakefall. Det er helt naturlig! Alle som beveger seg langs denne veien vil oppleve nedturer av og til. Det er helt naturlig, og det skjer med absolutt ALLE. Faktisk er det så vanlig at jeg vil lage et kart over en naturlig spirituell reise slik at alle kan se hva de har i vente på forhånd – så kanskje de slipper å føle det slik du føler nå.»

Jeg ble så utrolig lettet med en gang, og så glad. Det var visst ikke bare meg – alle gikk gjennom dette. Og ikke hadde han sett ned på meg eller gitt meg noen formanende ord engang, det eneste han viste meg var medfølelse. Han fortsatte med å fortelle om at det som er viktig i slike situasjoner er å ha medfølelse med seg selv. Man må ha medfølelse for at man er i en prosess, og at det å endre seg ikke er lett. Det er en kamp, og det er vanskelig. Men man skal gi seg selv ros for at man prøver, og heller se på hvor langt man allerede er kommet. Han avsluttet med å fortelle en historie fra Śākyamuni Buddha. «To munker var sammen i et kloster, og den ene munken dro hele tiden ut fra klosteret og ut i landsbyen for å være sammen med de vanlige menneskene. Den andre munken synes ikke noe om dette, og til slutt en dag sa han til munken at han måtte holde seg i klosteret og ikke fikk besøke menneskene lenger. Etterhvert ble det et opprør i landsbyen – alle menneskene lurte på hvor det ble av munken som hadde lært dem så mye visdom. Munken begynte derfor å dra ned til landsbyen igjen for å lære bort det han kunne til folket. Den andre munken ble sjalu pga. dette, og begynte å snakke stygt om han som var med folket til andre. Historien ender med at den munken som snakket stygt om den andre dør fordi han ikke skjønte at den andre munken allerede var opplyst. Og grunnen til jeg vet at det var derfor er fordi jeg var den munken som døde.»

Poenget med historien er jo at selv Buddha gjorde feil, og til og med etter at han var blitt munk. Dermed er det bare helt naturlig at vi «vanlige» også snubler og faller langs veien.  Han sa så at det er nødvendig å få disse nedturene for etterhvert å kunne vise mine egne elever medfølelse når de gjør noe dumt – det er derfor ikke meningsløst og jeg vil lære noe av det. Han avsluttet med å si at han var glad i meg uansett, uansett hva jeg gjorde eller hva som skjedde. Det rørte virkelig hjertet mitt og jeg gikk derfra med en ubeskrivelig følelse av å være elsket betingelsesløst. For som læreren min sier:

«I do not like the phrase «unconditional love» – because what other type of love is there? If love has conditions it is not love, it is something else. And I do not know what that is.»