Faith over fear

Frykt. Det er et stort ord. Og jeg har mye av det. Eller – jeg bruker jo sjelden det ordet, jeg kaller det bekymringer. Men det er i aller høyeste grad frykten som styrer tankene mine oftere enn jeg ønsker å innrømme.

Frykt er ikke nødvendigvis en dårlig greie. Det er naturlig å føle på frykt i visse situasjoner, og det er noe man skal la seg føle. Men det å ha disse tankene om alt som kan gå galt i loop er ikke så greit.

Jeg har alltid vært en sterk person. Mentalt sterk altså. Jeg har trent karate siden jeg var liten jente og dermed øvd på disiplin, konsentrasjon og å overkomme frykt, blant annet frykten for å sloss med menn som var det dobbelte av min egen størrelse. Jeg har trent yoga i mange år og meditert mye. Jeg er sta og har stort sett fått til det jeg har bestemt meg for. Allikevel er denne frykten for alt og ingenting litt for ofte med meg.

Jeg er en mester i å lage «worst case scenarios» i hodet mitt. Jeg tror det er en slags beskyttelsesmekanisme. Hvis jeg allerede har forberedt meg på det verste så blir det ikke like ille om noe sånt skulle skje på en måte? Men det er jo ikke sånn det fungerer. det som egentlig skjer er at frykten får en ganske stor plass i tankene, og da er det jo ikke så mye plass til glede eller ro.

Etter jeg har blitt mamma er det som om disse tankene har boblet enda mer opp til overflaten. Jeg ante ikke at det gikk an å være så mye bekymret som jeg er nå om dagen. Sover han nok? Sover han for mye? Er han for varm? Fryser han? Nå har det vært lenge stille – puster han? Alle disse og flere til turnerer rundt opptil flere ganger i døgnet. I det siste har vi hatt litt problemer med ammingen og dermed har bekymringen rundt om han spiser nok vært mye tilstede. I tillegg til søvnmangel er det altså dette som foregår i våken tilstand – er det rart man blir sliten?!

Idag fikk jeg gjort litt yoga mens han sov i den nye favoritt t-skjorten min med quotet «Faith over fear» på. Det inspirerte meg til å fundere litt på alt dette – og ikke minst det min kjære svigerfar alltid sier: «De fleste bekymringer blir det aldri noe av».Så nå har jeg bestemt meg. Jeg er nødt til å prøve å puste med magen og slappe litt mer av. Enten så går det bra, eller så går det over.

I yogapraksisen min etter graviditeten har jeg også merket at jeg har hatt litt frykt. Jeg har ikke helt turt å stole på kroppen min og om den er blitt sterk nok til en del av øvelsene jeg gjorde før graviditet og fødsel – men etter å ha fundert over dette med frykt og det å tørre å stole på at det går bra så tok jeg sjansen og gikk opp i bro (urdva dhanurasana) – og det gikk som det stort sett går – bra! Bro er en full bakoverbøyning eller hjerteåpner som min lærer alltid har kalt det, og det er ofte mye frykt forbundet med å åpne hjertet. Jeg må nok i tiden fremover gjøre mer av disse. ❤

Hva gjør du når bekymringene tar over?

IMG_0572

Idag er en sånn dag

Idag er en sånn dag der søvnmangelen virkelig merkes. En sånn dag der det er tungt å stå opp og der kroppen ikke vil spille helt på lag for den er bare så sliten. Idag er en dag der jeg lett hadde sovet 12 timer i strekk, men det blir vel noen år til det går an… Selv sminke kan ikke gjøre at jeg ser opplagt ut på en sånn dag.

6 t søvn delt opp i 2 timer om gangen, og stort sett gåing og vugging all tiden man er våken tar på. Og for ikke å snakke om gråtingen til lillemann. 

Å være mamma er fantastisk, men også fantastisk krevende til tider. Lille Ulv har så vondt i magen og det gjør at verken han eller jeg får sove særlig mye. I tillegg er det vanskelig å se at han har så vondt uten å kunne gjøre noe. Heldigvis er det noen rolige stunder der smilet hans kommer frem og da er alt glemt. ❤️Det blir lite yoga om dagen, men prøver å gjøre litt tøying når jeg har noen minutter og ellers fokus på å puste dypt. 
På tøffe dager er det lett å gå veldig inn i det som er vanskelig, og dermed forsterke det. Det er viktig å kjenne på det som er, men det er også viktig å lete etter det som er bra for det er der også. Idag er jeg takknemlig for at sola skinner, at jeg fikk tatt meg en god og lang dusj mens pappa passet, at lille Ulv på tross av magevondt har gått opp i vekt som han skal og for at han akkurat nå ligger og sover i armene mine. 

Ikke minst vet jeg at dette bare er en fase og at det vil endre seg for ingenting varer evig, og i mellomtiden er det bare å gjøre så godt man kan og puste med magen.

Å ha medfølelse for seg selv

Noen ganger er det vanskelig å legge fortiden bak seg. Det er som om bildene fra det man prøver å glemme bare hopper inn i hodet til enhver tid, og uansett hvor mye man prøver å tenke på noe annet så går det ikke. Ofte kommer dette samtidig med at man hver gang det skjer tenker «Å herregud, hvorfor gjorde jeg det». Det er som om det er en konstant film som vises i hodet, og resultatet er at man går mer og mer ned i kjelleren. Alle gjør feil av og til, og alle kan ta feil valg. Å angre på noe man har gjort er naturlig, og det kan være en bra ting dersom det får deg til å ikke gjøre det på nytt, og dersom utfallet av det du gjorde er noe du ikke ønsker å få igjen. Men dersom man etter å ha kommet til den konklusjonen fortsetter å grave seg ned i de dårlige følelsene så er det kun en ting man får ut av det, nemlig dårlig samvittighet.

Det er en rar følelse når du føler du har jobbet lenge for å endre deg og bryte en del mønstre, og plutselig sitter du der midt oppi alt sammen igjen. Det føles ikke bra. Jeg følte som sagt en skuffelse over meg selv, men samtidig følte jeg meg flau over at det var mulig å gå såpass tilbake i utviklingen som jeg følte jeg hadde gjort. Når jeg snakket med venner om det fikk jeg blandede reaksjoner. Noen mente det ikke var en spesielt stor greie, andre fikk jeg inntrykk av at gjerne ville filleriste litt vett inn i hodet mitt. Uten å gå for mye inn på det kan man si at det at jeg hadde klart å oppsøke noe som jeg visste ikke var bra for meg atter en gang ikke var noe som imponerte vennene mine. Det er klart at de bare ønsker det beste for meg, men det er ikke alltid lett med «tough love» når man allerede banker seg selv opp fra innsiden…

Så igår dro jeg endelig tilbake på yoga – etter 2 ukers pause pga. sykdom – og det føltes fantastisk. Det er noe som skjer i både kroppen og sinnet når man gjør yoga, og mediterer samtidig. Endelig følte jeg en ro i kroppen, og det var fantastisk. Etter timen kjente jeg at jeg hadde behov for å få noen råd og noe innsikt, så jeg snakket med læreren min. Jeg fortalte om helgen i korte trekk, og om hvor dårlig jeg hadde det som et resultat av det. Da jeg sa at jeg ikke kunne forstå hvordan det var mulig å gå gå tilbake til «gamle synder» etter å ha hatt en tilsynelatende god utvikling over lengre tid gliste han og lo en svært avvæpnende latter. «Du må huske på at disse vanene har blitt lært inn gjennom mange år. Dette er noe du har trent på lenge, og det man trener blir man god på. Det er ikke rart at du da får noen tilbakefall. Det er helt naturlig! Alle som beveger seg langs denne veien vil oppleve nedturer av og til. Det er helt naturlig, og det skjer med absolutt ALLE. Faktisk er det så vanlig at jeg vil lage et kart over en naturlig spirituell reise slik at alle kan se hva de har i vente på forhånd – så kanskje de slipper å føle det slik du føler nå.»

Jeg ble så utrolig lettet med en gang, og så glad. Det var visst ikke bare meg – alle gikk gjennom dette. Og ikke hadde han sett ned på meg eller gitt meg noen formanende ord engang, det eneste han viste meg var medfølelse. Han fortsatte med å fortelle om at det som er viktig i slike situasjoner er å ha medfølelse med seg selv. Man må ha medfølelse for at man er i en prosess, og at det å endre seg ikke er lett. Det er en kamp, og det er vanskelig. Men man skal gi seg selv ros for at man prøver, og heller se på hvor langt man allerede er kommet. Han avsluttet med å fortelle en historie fra Śākyamuni Buddha. «To munker var sammen i et kloster, og den ene munken dro hele tiden ut fra klosteret og ut i landsbyen for å være sammen med de vanlige menneskene. Den andre munken synes ikke noe om dette, og til slutt en dag sa han til munken at han måtte holde seg i klosteret og ikke fikk besøke menneskene lenger. Etterhvert ble det et opprør i landsbyen – alle menneskene lurte på hvor det ble av munken som hadde lært dem så mye visdom. Munken begynte derfor å dra ned til landsbyen igjen for å lære bort det han kunne til folket. Den andre munken ble sjalu pga. dette, og begynte å snakke stygt om han som var med folket til andre. Historien ender med at den munken som snakket stygt om den andre dør fordi han ikke skjønte at den andre munken allerede var opplyst. Og grunnen til jeg vet at det var derfor er fordi jeg var den munken som døde.»

Poenget med historien er jo at selv Buddha gjorde feil, og til og med etter at han var blitt munk. Dermed er det bare helt naturlig at vi «vanlige» også snubler og faller langs veien.  Han sa så at det er nødvendig å få disse nedturene for etterhvert å kunne vise mine egne elever medfølelse når de gjør noe dumt – det er derfor ikke meningsløst og jeg vil lære noe av det. Han avsluttet med å si at han var glad i meg uansett, uansett hva jeg gjorde eller hva som skjedde. Det rørte virkelig hjertet mitt og jeg gikk derfra med en ubeskrivelig følelse av å være elsket betingelsesløst. For som læreren min sier:

«I do not like the phrase «unconditional love» – because what other type of love is there? If love has conditions it is not love, it is something else. And I do not know what that is.»