Hva trenger jeg nå?

Hvor ofte stiller du deg selv det spørsmålet? «Hva trenger jeg nå?» For min egen del var det utrolig mange år der jeg egentlig aldri kjente ordentlig etter hvordan jeg hadde det. Jeg stresset hele tiden fra det ene til det andre og hadde en proppfull kalender. Jobb, trening, en endeløs rekke av frivillige verv, avtaler med venner og mye festing. I mange år holdt jeg på sånn, og jeg husker det var mange som spurte meg hvordan jeg orket det. Jeg lo og sa at det ikke var noe problem, at jeg alltid hadde vært sånn og likte å ha mange baller i lufta. Innvendig fikk jeg en hemmelig tilfredsstillelse da folk spurte og følte kanskje jeg var litt «superwoman» som fikk til så mye og «aldri» ble sliten. Men det som egentlig skjedde var at jeg aldri turte å stoppe opp og kjenne etter.

Først da jeg så smått begynte på yoga i 2009 så begynte noe å skje. Jeg husker spesielt en gang i en ganske krevende vinyasa klasse – jeg pushet meg selv og gjorde alt jeg kunne for å få til en yogastilling da læreren min John kom bort. Han spurte om stillingen kjentes behagelig, jeg lo og svarte nei. Han spurte om det gjorde vondt- «Tja», svarte jeg, «kanskje litt». Da sa han: «Jeg tror kanskje du er vant til å presse deg selv mye, så mye at du ikke lenger helt klarer å kjenne etter når du har krysset grensen for hva som er godt for kroppen din». Idet han sa det var det som om noe falt på plass. Han hadde helt rett. Og det handlet ikke bare om yogaen, men om hvordan jeg levde livet.

Iløpet av de neste årene begynte jeg å kjenne etter. For første gang begynte jeg å faktisk si nei til noen ting, og til å lytte litt til kroppen. Det hadde jeg aldri gjort før. Å skulle avlyse en avtale fordi jeg var sliten var tidligere helt utenkelig. Det ville vært et tegn på svakhet. Gradvis lærte jeg at det egentlig er det motsatte. Å klare å lytte til seg selv og hva du trenger, og så ta valg ut fra det uten verken å være redd for å gå glipp av noe eller å lure på hva andre vil si er styrke. Det er å være glad i seg selv.

Nå er jeg flinkere til å lytte. Gradvis har jeg skrellet vekk de tingene i livet som ikke var bra for meg, eller som jeg ikke hadde energi til og fokuserer på det som er viktig for meg. Jeg prøver å kjenne etter hva jeg trenger og å gi meg selv det, så langt jeg kan.

Idag fikk jeg skviset inn en liten yogapraksis mens lille Ulv sov. 20 minutter der jeg ikke fulgte noe spesifikt program, men ga kroppen det den ville ha. Idag ble det mye twister, stretching hjerte- og hofteåpnere. Deilig! Og når jeg nå sitter pyntet på bussen og på vei til vinkveld med jentene så er det ingen tvil om at det også er noe jeg virkelig har lyst til, kanskje ikke det beste for kroppen – men alt handler om balanse, ikke sant?

Hverdagsmagi

Idag gikk jeg hjem fra yogastudioet i snøen. Store hvite snøflak som dalte lydløst ned fra himmelen og skapte et hvitt og mykt teppe på bakken. Ordet som kom til meg var «magisk». Det var så utrolig vakkert, og samtidig noe som er ganske vanlig. Men snø er jo egentlig ganske magisk!

Lyset fra gatelyktene gjorde at skyggene av snøen så ut som om snøflakene rullet over bakken, som om de prøvde å gjemme seg. Jeg tittet oppover mot snøen som lavet ned, tett i tett og fikk store snøflak i ansiktet som smeltet på nesa. Livet er magisk. Alle disse små øyeblikkene – når jeg klarer å virkelig være tilstede kan jeg bli overveldet av hvor fantastisk dette livet og denne verdenen er.

For meg er det alltid lettere å finne denne spontane gleden og lykkefølsen etter yoga. Jeg puster dypere, slapper av og tankene er ikke like mye i fortid eller fremtid. Det er helt klart en grunn til at asana i utgangspunktet er til for å forberede kropp og sinn for meditasjon. Man kan påvirke tankene via kroppen og omvendt. Etter yoga, og som idag en time med mange hjerteåpnere føler jeg meg modigere, mer tilstede og uendelig takknemlig for alt i livet.

Ikveld er det fullmåne – selv om jeg ikke kunne se den gjennom skylaget og all snøen. Men jeg synes jeg kan føle den. Jeg har alltid elsket fullmåne, og enda mer etter at fødselen til lille Ulv startet ved nettopp fullmåne. Ikveld er det i tillegg supermåne og blåmåne – veldig spesielt! Det er en fin tid for å sette en intensjon for tiden fremover. Jeg har et ønske om å gå videre i det nye året med å være mer tilstede i øyeblikkene, være takknemlig for alt det gode og fortsette meditasjonspraksisen som jeg endelig har tatt opp igjen. I tillegg skal jeg tørre å lytte enda mer til hjertet.

Dagen idag startet med at jeg klaget til samboeren over at jeg hadde sovet altfor lite og jeg var sliten etter utallige nattamminger. Dagen slutter med at jeg sitter i mørket med et tent lys og føler meg så heldig. Takknemlig for familie, venner, min fine mann og verdens fineste lille solstråle som lyser opp selv de trøtteste dagene med sin trillende latter.

Faith over fear

Frykt. Det er et stort ord. Og jeg har mye av det. Eller – jeg bruker jo sjelden det ordet, jeg kaller det bekymringer. Men det er i aller høyeste grad frykten som styrer tankene mine oftere enn jeg ønsker å innrømme.

Frykt er ikke nødvendigvis en dårlig greie. Det er naturlig å føle på frykt i visse situasjoner, og det er noe man skal la seg føle. Men det å ha disse tankene om alt som kan gå galt i loop er ikke så greit.

Jeg har alltid vært en sterk person. Mentalt sterk altså. Jeg har trent karate siden jeg var liten jente og dermed øvd på disiplin, konsentrasjon og å overkomme frykt, blant annet frykten for å sloss med menn som var det dobbelte av min egen størrelse. Jeg har trent yoga i mange år og meditert mye. Jeg er sta og har stort sett fått til det jeg har bestemt meg for. Allikevel er denne frykten for alt og ingenting litt for ofte med meg.

Jeg er en mester i å lage «worst case scenarios» i hodet mitt. Jeg tror det er en slags beskyttelsesmekanisme. Hvis jeg allerede har forberedt meg på det verste så blir det ikke like ille om noe sånt skulle skje på en måte? Men det er jo ikke sånn det fungerer. det som egentlig skjer er at frykten får en ganske stor plass i tankene, og da er det jo ikke så mye plass til glede eller ro.

Etter jeg har blitt mamma er det som om disse tankene har boblet enda mer opp til overflaten. Jeg ante ikke at det gikk an å være så mye bekymret som jeg er nå om dagen. Sover han nok? Sover han for mye? Er han for varm? Fryser han? Nå har det vært lenge stille – puster han? Alle disse og flere til turnerer rundt opptil flere ganger i døgnet. I det siste har vi hatt litt problemer med ammingen og dermed har bekymringen rundt om han spiser nok vært mye tilstede. I tillegg til søvnmangel er det altså dette som foregår i våken tilstand – er det rart man blir sliten?!

Idag fikk jeg gjort litt yoga mens han sov i den nye favoritt t-skjorten min med quotet «Faith over fear» på. Det inspirerte meg til å fundere litt på alt dette – og ikke minst det min kjære svigerfar alltid sier: «De fleste bekymringer blir det aldri noe av».Så nå har jeg bestemt meg. Jeg er nødt til å prøve å puste med magen og slappe litt mer av. Enten så går det bra, eller så går det over.

I yogapraksisen min etter graviditeten har jeg også merket at jeg har hatt litt frykt. Jeg har ikke helt turt å stole på kroppen min og om den er blitt sterk nok til en del av øvelsene jeg gjorde før graviditet og fødsel – men etter å ha fundert over dette med frykt og det å tørre å stole på at det går bra så tok jeg sjansen og gikk opp i bro (urdva dhanurasana) – og det gikk som det stort sett går – bra! Bro er en full bakoverbøyning eller hjerteåpner som min lærer alltid har kalt det, og det er ofte mye frykt forbundet med å åpne hjertet. Jeg må nok i tiden fremover gjøre mer av disse. ❤

Hva gjør du når bekymringene tar over?

IMG_0572

Kunsten å dø

Siden 2011 har jeg vært besøksvenn gjennom Røde Kors der jeg har besøkt en eldre mann. Da jeg begynte husker jeg at jeg var nervøs før første møtet og ikke visste helt hva jeg skulle vente meg. Mannen jeg skulle besøke var over 80 år og alvorlig kreftsyk. Ved første møtet sa han at han hadde en veldig aggressiv kreftform, og jeg husker at jeg tenkte «Så forferdelig det må være å vite at man snart skal dø. Hvordan skal jeg snakke med han om dette? Hva skal jeg si?», og uendelig mange andre spørsmål.

Som besøksvenn er det mange som vil møte på temaet døden. Mange av de man besøker er eldre mennesker, og dermed er døden nærmere tankene deres enn for mange yngre mennesker. Idag deltok jeg på temakveld arrangert av Nettverket for besøkstjenester i Røde Kors. Temaet var «Kunsten å dø» og foredraget ble holdt av Audun Myskja som har skrevet en bok med samme navn.

Audun hadde mange rørende historier der han selv hadde vært tilstede da mennesker gikk bort. Noe av det han snakket om var verdien av å tilpasse sin egen fremtreden, toneleie og berøring til den døende. Han fortalte historier om helsepersonell med dårlig tid som med raske skritt og brå bevegelser skal hjelpe den syke, men som på grunn deres tilstand opplever dette som stressende og faktisk til og med skremmende. Han fortalte om hvordan små ting som et «Hei, hvordan har du det?» eller det å ta noen i hånden kan være forskjellen mellom en ansatt som gjør jobben og et møte mellom to mennesker som gir den syke trygghet og viktig medmenneskelig kontakt.

Døden er en del av livet – ja faktisk en helt uunngåelig del for oss alle. Det fine med døden er at ved å snakke om den og tørre å både tenke og føle på det som kommer opp så kan det hjelpe oss til å sette mer pris på livet. Audun fortalte om hvordan det å oppleve alvorlig sykdom i tjueårene og å nesten dø har gjort at han setter uendelig mye mer pris på livet og alle de små tingene.

Gjennom å ha blitt kjent med «den gamle mannen» eller bonusbestefaren min har jeg lært veldig mye. Jeg har lært at man kan være alvorlig syk, men samtidig sette uendelig stor pris på små ting som en liten tur ute i frisk luft og sola i fjeset. Jeg har lært at man kan ha sterke smerter, men at en latter kan gjøre at man glemmer det en stund. Jeg har lært at selv om man er gammel kan man fortsatt holde seg oppdatert på alt fra verdensnyheter til det nyeste innen smarttelefoner. Jeg har lært at man ikke skal ta ting for gitt. Jeg har lært at alder ikke er noen begrensning for vennskap. Men mest av alt har jeg lært å sette pris på livet her og nå – og hvor viktig det er å si hva menneskene man er glad i betyr for en mens man enda er her.

 

 

Tør jeg?

Jeg har lenge hatt lyst til å blogge om mange ulike temaer – bl.a. buddhisme, selvutvikling, meditasjon, yoga m.m. Men av en eller annen grunn har jeg ikke følt meg fri nok til å blogge om akkurat det jeg ønsker – jeg har tenkt at det er for mange som kanskje ville sett meg på en annen måte og dermed har lagt bånd på temaene jeg har blogget om på de gamle bloggene.

Men hvorfor føler jeg det sånn? Hvorfor tenker jeg at jeg ikke kan skrive om og vise frem det jeg tenker og filosoferer over? Jo – det er fordi jeg opplever at selv om yoga virkelig er på full fart frem i folks bevissthet så er det fortsatt mest den fysiske yogaen som er allment akseptert. Resten (og hoveddelen) som filosofien, meditasjon, moralske retningslinjer m.m. er fortsatt i skyggen – og ikke minst blir sett på som «veldig alternativt». Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt omtalt som «veldig alternativ» fordi jeg f.eks er vegetarianer, praktiserer yoga, har et uttalt mål om å meditere hver dag, snakker om og bruker tid på å hjelpe andre mennesker m.m.

Valget om å blogge under et pseudonym handlet allikevel ikke om å ikke ønske å stå for disse tingene, eller hvem jeg er. Men mer et ønske om å beskytte og ta vare på de verdiene i livet som virkelig betyr mye for meg, og det er jo noen ganger fint å holde noen ting for seg selv.

Etter å ikke ha blogget på lenge, men stadig tenkt på det har jeg kommet frem til at noe sånt som «F*ck it» – let’s put it out there! Jeg er fast bestemt på at man må la være å bry seg om hva andre mener, og føler jeg i stor grad at jeg klarer å «Practise what I preach». Men altså ikke helt i denne sammenhengen – så nå er det på tide! Dessuten er det jo hyggelig å dele tankene og skriveriene med andre. Hvem vet – kanskje noen til og med får glede av noe det jeg skriver! 🙂

 

Happy, happy and grateful!

This weekend I have cried with joy several times. I cannot understand how I came to live a life like this, where everything I have dreamed of comes into my life. I am so grateful, so humbled – and so ecstatically happy! I could literally hug strangers (maybe I should!) and have been jumping up and down with this joy for a while now. So what has happened? Me and the love of my life have bought a house together. A real house – with a garden and everything! ❤

Now – I have learned from my teacher that when things are going really well, that is the time that most people stop practising. When I say practise I don’t mean asana (although in my case that is exactly what I have been lazy at), but I mean the inner yoga practises. The practise of meditation, of the yamas and niyamas like ahimsa (non-harming) of satya (always telling the truth) etc.

It is very easy to get wrapped up in the joy and to stop thinking about where it came from – but according to the laws of karma you need to do more good in order to get more good. If not the good seeds which created the good results in the first place will wear out. So lately I have been thinking about the importance of taking care of others, of continuing the good stuff I was doing before I met the man of my dreams.

So in the middle of the butterflies, the joy and the love I need to be able to refocus and direct my attention to others – to really listen, and be there. Take the time to be there for someone else, and to enjoy the feeling afterwards knowing that you have helped put some joy into someone elses life. Minding my thoughts, words and actions and trying my best to live according to my beliefs.

«May I take great joy in developing love and compassion for all beings. everywhere.»

Tilbake – 2 år etter

Mye tid er gått, og nå kjenner jeg at jeg har lyst og motivasjon til å begynne å skrive igjen. Siden sist har det skjedd mye. Jeg fortsatte på yogareisen min og på høsten 2013 begynte jeg på et 200 timers Ashtanga teacher training kurs med Basia Lipska Larsen. I februar var jeg ferdig, og da gikk jeg rett videre på et kurs i regi av John Bentham. Det hadde da gått veldig i ett, og jeg fant ut midtveis at det riktige for meg var å hoppe av det kurset og roe ned litt.

På denne tiden planla jeg også en reise som jeg døpte «Eventyrreisen 2014». Jeg hadde satt av penger og spart en god stund og skulle for første gang i livet reise ut i den store verden alene. Målet var å utfordre meg selv og virkelig gå ut av komfortsonen. Noe av det vanskeligste jeg vet er / var å være alene, og derfor skulle jeg prøve ut nettopp det langt hjemmefra. I tillegg ville jeg gjerne besøke yogaens «krybbe» – nemlig India.

 

2014-06-10 19.05.11-2

Reisen ble helt fantastisk og jeg har fått minner for livet. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å dra på en slik tur. Det morsomme er at etter 6 år som (u)lykkelig singel møtte jeg selvsagt Drømmemannen nøyaktig  2 mnd før jeg skulle reise. Men fast bestemt på å fullføre planen reiste jeg allikevel på tur – og selv med daglige Skype samtaler føler jeg at jeg allikevel fikk et stort utbytte av turen.

Nå har jeg hatt ca. 6 mnd med mye avslapping, god mat, kjærestetd og fryktelig mye jobbing, og det var på tide med en forandring. Jeg har nå fått en ny giv og er virkelig klar for å kaste meg inn i yogalivet igjen på alle måter. Planen videre er å blogge om livet, selvutvikling, mat, yoga, filosofi og meditasjon.

No matter how long the winter, spring is sure to follow.

– Proverb