Coconut matcha latte

Jeg har som mange andre fått med meg hypen rundt matcha latte og måtte selvsagt prøve det ut. Umiddelbart synes jeg det smakte veldig «grønt», litt som en veldig grønn smoothie – men så ble jeg hekta. Jeg drikker den ikke «ren» med bare vann, men elsker den med kokosmelk og agave sirup!

Matcha grønn te pulver sies å være veldig sunt fordi du får i deg hele tebladet som er pulverisert, sammenlignet med vanlig grønn te som bare et uttrekk av tebladene. Matcha grønn te har et svært høyt innhold av antioksidanter, har naturlig koffeininnhold og inneholder vitaminer og mineraler.

Du kan kjøpe matcha grønn te pulver på de fleste helsekostbutikker eller på nett. Jeg kjøpe min økologiske variant her.

Ingredienser:

1 ss matcha grønn te pulver
1dl vann
1 dl kokosmelk
1-2 ts agavesirup

Slik gjør du:

Ta matcha pulveret i en kopp og tilsett varmt vann (ikke kokende) og rør om til det ikke er noen klumper. Varm opp kokosmelken til rett oppunder kokepunktet og hell i koppen. Til slutt rører du inn agavesirupen. Enjoy! 😉

 

En nyfødt mindfulness læremester – og litt om sårbarhet

Som ny mamma er den nye hverdagen en berg- og dalbane av dimensjoner. Så langt har det for min del vært mest av toppene med en intens lykkefølelse og takknemlighet, men akkurat ikveld fikk vi smake litt på det nybakte småbarnsforeldre har opplevd mang en gang: killer kombinasjonen av søvnmangel, mangel på rutiner og hormoncocktailen og sårbarheten til mamma 11 dager etter fødsel.

Akkurat nå sitter jeg i senga og er utslitt etter 2 t krakilsk skriking uansett hvor mye jeg ammer, trøster og vugger! Mange nybakte mødre har nok følt på akkurat dette, og det er ikke noen spøk når den lille ikke vil roe seg uansett hva du prøver på men bare kaver seg mer og mer opp. Man føler seg rett og slett mislykket som mamma. Den rasjonelle delen av meg sier at det er normalt at babyer gråter, og at det ikke er noe jeg har gjort for å forårsake dette. Hormonene i kroppen derimot forteller meg det motsatte, og det skal ikke gå lang tid før tårene renner og håpløsheten kommer snikende.  

Som med alt annet i sosiale medier så fortelles det ofte ikke så mye om de delene av mammarollen som ikke er like enkle. Jeg har bestemt meg for å forsøke å skrive litt om både det som er fantastisk, men også om det som er vanskelig. Jeg tror på åpenhet og sårbarhet – og dette er noen av verdiene jeg forsøker å leve etter for å være med på å skape et varmere samfunn der det er lov å ikke være perfekt, men der man allikevel kan si at man er glad i seg selv! Dersom alle kun deler de gode tingene er det lett å tenke at man er den eneste som ikke får til og dermed føle seg enda dårligere – det vil jeg gjerne bidra til å unngå.

Det er vanvittig mange herlige stunder med lille Ulv, men langt fra alt er idyll.  Rett etter en rolig stund der han ligger fredelig i armkroken og sover kan alt snu på minuttet og du har en illsint liten krabat som sparker med beina og fekter med armene. Her blir man minnet på at ingenting varer evig og at det er viktig å nyte de fine øyeblikkene!

Selv om det er vanskelig så er det allikevel i disse situasjonene jeg virkelig får øve meg på å puste og på det yogaen har lært meg – kan jeg klare å ikke bare automatisk reagere med frustrasjon, høy puls og dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å roe han og heller puste dypt med magen, være tilstede med han istedenfor å la egoet mitt ta over og så deretter evne å utvise tålmodighet? Det er lett å føle seg mislykket når babyen gråter utrøstelig- fordelen er at som alt annet så er det ingenting som varer evig. Også dette vil gå over! Heldigvis har jeg også en fantastisk partner som kan minne meg på dette og hjelpe meg å senke skuldrene og forventningene til meg selv!

Måten du håndterer en situasjon på er summen av alle erfaringene du har samle sålangt i livet- du gjør det beste du kan og det er mer enn godt nok. Yogalæreren min sa en gang til meg: «Line – skyldfølelse er meningsløst. Du gjorde det beste ut av situasjonen basert på det du hadde tilgjengelig av erfaring – hadde du visst bedre hadde du gjort det bedre!» 

Det begynner å gå opp for meg at lille Ulv kan vise seg å være den beste læremesteren for å øve på mindfullness jeg noensinne kunne hatt!  

Sliter du også med å beholde roen i stressende situasjoner? Prøv å telle til fire på innpust, hold i fire, pust ut med munnen mens du teller til fire 🙏

#nobullshitmotherhood #radicalselflove #mamma #sårbar #branok

Hva kan man lære av en hund?

Det er mye vi opplever i livet og mange vi møter som vi kan lære av. Så mange mennesker og situasjoner som vi ved å observere kan få et nytt syn på ting, og kanskje inspirere oss på uventede måter. Jeg mener vi også kan lære mye av de firbeinte vennene våre.

Jeg har alltid vært glad i hunder, men ikke før for ca. 3 år siden fikk jeg gleden av å ha en i hus. En hund gir så mye glede og kjærlighet, og igjennom disse tre årene har jeg også tenkt flere ganger at vi har mye å lære av våre firbente venner.

Her er noe av det jeg har lært av vår herlige Obelix:

  1. Å møte de jeg er glad i med glede og kjærlighet. Det er ikke mulig å ikke bli i godt humør når man kommer hjem til en hoppende glad firbent en, som alltid er glad for å se deg. Kan med hell overføres til mennesker.
  2. Det å være tilstede her og nå. Jeg tror ikke Obelix eller andre hunder er som oss mennesker som er ett sted, men mentalt har sjekket helt ut og tenker  og bekymrer oss for alt mulig annet. Det å være tilstede i det som skjer og å jobbe med å ikke hele tiden fanges av tanker om det som har skjedd eller skal skje er en kunst.
  3. Gleden over å gå tur. Det er ikke tvil om at det å gå turer er noe av det beste hunder vet, men det er også utrolig godt for oss mennesker å komme seg ut i frisk luft flere ganger om dagen.
  4. Evnen til å glede seg over de enkle ting. Å få rulle i snøen eller gresset, leke med ball eller pinner, bli klødd bak øret eller når han får en godbit er noe av det beste Obelix vet og det viser han med hele seg.
  5. Lojalitet. Det er en grunn til at hunder kalles menneskets beste venn, og har du en hund så ser du også denne ekstreme lojaliteten i praksis. Du har en venn for livet som alltid er der for deg – uansett.

Hva hvis du skal dø i dag?

En av mine yogalærere fortalte en gang om et buddhistkloster der munkene hadde en helt spesiell praksis. For å leve i øyeblikket skulle de hver dag starte med å si til seg selv «Jeg skal dø i dag». Hva tror du ville skjedd med deg om du hadde gjort det samme?

Det er en veldig heftig praksis som jeg ikke vil anbefale for hvem som helst, men jeg tror virkelig at vi alle av og til kunne hatt godt av å revurdere hvordan vi bruker dette verdifulle livet vårt. De som har opplevd å være alvorlig syke eller har noen nær seg som har gått bort får ofte et nytt syn på livet og en større «sense of urgency». Hva som egentlig er viktig for en blir ofte veldig tydelig, og man blir opptatt av å ikke kaste bort tiden. Hadde det ikke vært fint om vi kunne klare å leve etter dette i større grad uten å måtte gå igjennom sykdom eller å miste noen?  Det er jo faktisk sånn at vi alle vet at vi skal dø, vi vet bare ikke når.

Spol fremover i livet ditt til den dagen du er gammel og ligger på et hjem med lite tid igjen. Hva ville du angret på at du aldri gjorde? Når du ser på det livet du lever nå i et slikt perspektiv – er det noe du vil endre på? Ja? Flaks – du har fortsatt tid til å gjøre endringer. Gjør det nå!

Foto: Iselin Gretarsdottir Alexandersen

Kjærlighet – og det å ta sjanser

Er du en person som tar mye sjanser eller er du en person som tenker nøye igjennom ting før du tar en beslutning? Har du noen drømmer eller tanker om hva du egentlig kunne tenkt deg å gjøre, men det er noe som holder deg tilbake?

Selv er jeg ganske trygghetssøkende, men jeg prøver allikevel aktivt å pushe meg selv utenfor komfortsonen. Jeg har mange eksempler der jeg har hoppet ut i noe uten å egentlig kunne vite hvordan det ville gå. For eksempel da jeg reiste alene for aller første gang og like gjerne startet med et opphold på et ashram (et spirituelt senter for yoga og meditasjon) på landsbygda i nord- India, da jeg ble med på et burlesque dansekurs, og hadde show foran 200 mennesker. Eller da jeg bestemte meg for at det var på tide å kjøpe leilighet.  En uke etter at jeg fikk finansieringsbeviset hadde jeg kjøpt meg min første kåk alene.

Jeg vet at både venner og familie noen ganger har tenkt at jeg har vært litt «gærn», men felles for alle gangene er at jeg har tatt sjans og valgt å satse på noe jeg har trodd på. Jeg har veid muligheten for å mislykkes opp mot hva jeg vil vinne ved å lykkes, og latt det bestemme hva jeg skal gjøre.

Den store kjærligheten

Jeg er en håpløs romantiker og opp gjennom årene har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått «all in» med hjertet mitt og fått det levert tilbake i tusen biter. Jeg er nok den jeg kjenner som har vært ulykkelig forelsket flest ganger, og noen av gangene kunne jeg nok med fordel lyttet litt mer til fornuften enn til hjertet mitt. Nuvel. En ting jeg er skikkelig stolt av er at jeg etter alle disse nedturene ikke lot frykten for å bli såret stoppe meg fra å åpne hjertet mitt på nytt.

Våren 2014 hadde jeg vært singel i litt over 6 år. Jeg var det man kan kalle høyst ufrivillig singel også, og jeg var veldig klar for en kjæreste. Jeg hadde vært av og på både Sukker og Tinder, men nå var jeg altså klar for en runde til. Jeg aktiverte Tinder profilen min på nytt, men denne gangen uten det store håpet om at det kom til å skje noe stort. Jeg tok feil.

Vi møttes til en kaffe 2. april og jeg husker vi hadde en fin samtale og at jeg tenkte at han hadde et av de nydeligste smilene jeg noensinne hadde sett. Jeg visste med en gang at jeg ville møte han igjen. Allerede ganske tidlig fortalte jeg han at jeg skulle på en lang reise – India turen min var nemlig booket til den 1. juni og jeg skulle på rundreise i Asia i to måneder. Fornuften sa at jeg burde reise på tur, og ikke forplikte meg og heller se hva som skjedde når jeg kom hjem. Det var det trygge valget. Eller jeg kunne følge hjertet og magefølelsen og hoppe i det med hele meg. Jeg valgte det siste. Etter en måned var vi kjærester, og en uke etter det flyttet han inn.

Jeg visste at jeg tok en sjanse. Det er klart at man ikke kjenner hverandre særlig godt etter en drøy måned, og det kunne gått skikkelig skeis. Det var en mulighet for at det ikke ville fungere og at jeg ville bli såret igjen, men på den andre siden så kunne jo dette også være den store kjærligheten. Jeg tenkte mye på hva som var viktig for meg i mitt liv og jeg konkluderte med at jeg ønsket å følge hjertet og virkelig satse.

you-know-you-are-in-love-when

 Hva er det verste som kan skje?

Ingenting i livet er sikkert. Det er ingen garantier. Sjansen er stor for at du vil oppleve skuffelser, bli såret og at ting ikke går som du ønsker av og til, men er det virkelig så farlig? Jeg er av den overbevisning om at alt du opplever i livet er noe du kan lære av – spesielt de vanskelige tingene. Det er da du får muligheten til å se hvor sterk du er. Og hva hvis du tar sjansen og du opplever noe helt fantastisk som endrer livet ditt?

Å ta sjanser er å stole på at livet har mer å tilby, og å være åpen for nye opplevelser. Ved å våge vil du kunne oppdage helt nye sider ved deg selv, bli modigere og ha mange gode historier på lager. Dersom du aldri satser og lar frykten din stoppe deg vil du aldri få vite hvordan det kunne gått.

Jeg angrer ikke

Jeg har aldri angret på det valget jeg tok den dagen i mai for 2,5 år siden. I dag er vi fortsatt samboere og i sommer gikk mannen med det nydelige smilet ned på kne. Jeg er sjeleglad for at jeg hoppet i det og tok sjansen. Faktisk så tror jeg ikke at jeg angrer på noen av de gangene der jeg har hoppet i det og tatt en sjanse. Stort sett har det vært verdt det selv om det ikke alltid har gått etter planen. Eller vent… Den gangen jeg farget håret signalrødt i russetiden kunne jeg stått over. Frisøren lovte at fargen ville vaskes ut, men konsekvensen ble tyggisrosa hår i en evighet etterpå. Men jeg lærte av det, og har en god historie med meg videre.

Hva er det du har lyst til å gjøre, men ikke har turt enda?

 

Hummus

De fleste vegetarianere har oppdaget hummusens gleder. Mye fordi det er en enkel måte å få i seg litt proteiner på siden den er basert på kikerter, men også fordi det er innmari godt!

Det tar ikke mer enn 5 minutter å slenge sammen – spesielt ikke dersom du har food processor eller stavmikser som kan kobles til en beholder.

Hummus er perfekt sammen med rå grønnsaksstenger, ved siden av salat eller servert som dip til brød. Kan også funke fint som pålegg!  Den kan varieres i det uendelige med ulike kryddere – mynte, koriander, spisskummen, soltørket tomat, oregano og uendelig mye mer. Her er min variant av herligheten.

Du trenger:

  • en stor boks kikerter (eller to små)
  • 1 fedd hvitløk
  • 1-2 ss tahini
  • 1 ts spisskummen (kan sløyfes)
  • 2 ss olivenolje
  • saften av 1/2 sitron
  • salt
  • pepper
  • litt vann

Begynn med å skylle kikertene i et dørslag. Skrell ett fedd hvitløk og tilsett deretter alle ingrediensene i en bolle og bruk stavmikseren, eller dersom du har en stavmikser med beholder så er det perfekt. Smak til med salt og pepper. Dersom du liker en litt mer fløyelsmyk konsistens kan du tilsette litt vann -jeg bruker det istedenfor mer olje for å gjøre den litt sunnere, men mer olje funker også fint.

Server gjerne i en skål med litt paprikapulver over og litt olivenolje.

 

En liten dose mindfulness

I en verden som bare snurrer fortere og fortere er det lett å løpe fra en ting til en annen uten å egentlig være tilstede. Det er så mye man skal rekke; skole eller jobb, avtaler med venner, trening, sosiale medier osv. Hvor ofte stopper du opp og legger merke til det som skjer akkurat nå?

Flere og flere føler seg stressa i hverdagen og glemmer å puste med magen, og jeg er selv en av dem. Det er mye snakk om mindfulness, å leve i øyeblikket og å være tilstede her og nå. Så hvordan kan du gi kroppen og hodet en liten pustepause? En metode er å rette oppmerksomheten på pusten. Pusten er der alltid, uansett hvor mye som skjer rundt deg. Ved å rette oppmerksomheten på pusten er du tilstede her og nå, og for noen øyeblikk styrer du tankene dine slik at de er fokuserte på det som skjer med kroppen og pusten din og ikke på alt annet. Et lite friminutt for tankene, og en mulighet til å senke skuldrene.

Forslag til hvordan du kan gjøre det:

  • Start med å finne en komfortabel sittestilling. Du kan sitte på en stol eller på en pute, det eneste som er viktig er å sørge for en rett rygg. Lukke øynene helt eller delvis.
  • Kjenn etter hvordan kroppen din har det og prøv å slappe av. Bli nysgjerrig på hva som skjer i kroppen her du sitter, og kjenn setet som er i kontakt med stolen eller gulvet. Slapp av der du kjenner spenninger. Pust.
  • Fokuser på pusten. Legg merke til pusten din slik den er nå. Du trenger ikke å endre den på noen måte. Er den rask eller langsom? Hakkete eller jevn? Dypt nede i magen eller kun oppe i brystet? Kjenn etter hvordan pusten føles når den kommer inn og ut av kroppen. For å gjøre det enklere kan du legge en hånd på magen eller brystet slik at du kan kjenne hvordan pusten hever og senker seg under hånden.
  • Observer tankene dine. Når du sitter her og fokuserer på pusten vil du oppleve at tankene vandrer, det er helt naturlig. Dersom du merker at du tenker på noe annet så bare legg merke til det og gå tilbake til pusten. Bli her så lenge du ønsker, gjerne 5-10 minutter, men selv 1 minutt er bedre enn ingenting.
  • Kjenn etter på nytt. Etter at du har sittet i noen minutter så ta et øyeblikk til å kjenne etter hvordan kroppen har det nå. La deg selv slappe av litt, og rett deretter oppmerksomheten til hva som skjer rundt deg. Avslutt med å gi deg selv ros for å ha tatt deg denne lille pustepausen i hverdagen.