Når du burde være i lykkerus, men har panikk

Her utforsker lillemann det som skal bli vårt nye hjem. Et lite koselig hus med masse boltreplass ute for liten og stor. Til og med et lite drivhus! Det er det totalt motsatte av hva vi hadde bestemt oss for (nemlig et skikkelig oppussingsobjekt), og hvordan vi skal få tiden til å gå opp er fortsatt litt i det blå. Men jeg har troa. Rett etter vi hadde vunnet budrunden var jeg i ekstase – jeg boblet over av glede og drømte meg bort i hvor fint det skulle bli. Dagen etter var det mer angst enn glede. Tankene begynte å spinne på alt som kunne gå galt og hvor mye jobb det var. Hvor dyrt det ville bli å pusse opp, hvor lite tid vi egentlig hadde etter jobb og henting i barnehage – you name it. Hva skjedde med planen om å kjøpe noe der vi kunne flytte rett inn? Det ble ikke bedre av at jeg to dager før, på visningen, hadde klart å vippe kjellerlemmen rett i hodet på vei ned i kjelleren og det som jeg trodde ikke var så ille (bare veldig vondt der og da) viste seg å være en hjernerystelse. Så da satt jeg der da. Med dundrende hodepine, stiv nakke, uten å kunne se på skjerm eller mobil og med tankekjør fra helvete som bare gikk på at dette, det måtte være det dummeste valget jeg noensinne hadde tatt.

Det gikk så langt at jeg i fullt alvor gjennom tårer spurte mannen min om det gikk an å angre seg… Jeg gikk rundt i huset, som jeg har vært mer enn klar for å flytte fra, og plutselig var alt rosenrødt. For det var jo egentlig veldig fint dette huset. Vi hadde jo hatt det så fint her, skapt mange minner og standarden var jo bedre enn dit vi skulle flytte. Tenk om vi aldri fikk det så fint der som her? Så kom tankene om at Ulv måtte bytte barnehage, og at vi jo var så fornøyde der, og hvordan skulle det bli for lillemann å plutselig måtte begynne et sted der han ikke kjente noen. Tenk om han ikke fikk seg venner? Tenk om, tenk om, tenk om.

I dagene som fulgte jobbet jeg med å bli mer bevisst på mine egne tanker. Og ikke minst prøvde jeg for harde livet å tørre å kjenne på disse følelsene. Dykke litt ned i hva som kom opp og hvorfor. Hvor kom denne frykten egentlig fra? Hvorfor var det sånn at huset og stedet som jeg for kort tid siden hadde vært så glad for å skulle flytte til plutselig fortonet seg som et slags mareritt? Som om det vi med viten og vilje hadde lagt inn bud på for å kjøpe plutselig føltes som en tvangstrøye og noe jeg ikke ville allikevel?

Først hadde jeg ikke lyst til å fortelle hva jeg følte til noen andre. Jeg skammet meg rett og slett. Hvordan går det an å føle det sånn når man har kjøpt nytt hus? Det blir for dumt. Alle skrev på Facebook at det så nydelig ut, og det var jo det, men inni meg følte jeg det ikke sånn. Det finnes folk med ordentlige problemer i verden tenkte jeg. Det er ikke synd på deg. Dette er ikke egentlig et problem. Men problemet var jo at følelsene var der uansett.

Etter å ha snakket med både venner og mannen min og vært helt ærlig på hvordan jeg hadde det så begynte det å roe seg litt. Bittelitt. Flere sa de kunne kjenne igjen følelsen. De sa at jeg måtte tenke på hvor fint det kunne bli, og minnet meg på at jeg jo faktisk hadde hatt lyst til å flytte lenge og at stedet lå akkurat der jeg ville bo. Flere påpekte at dette stedet hadde en unik tomt med masse muligheter, og som ga oss rom og plass og den frihetsfølelsen som min mann fra nord ønsket seg. At her kunne vi forme huset til vårt eget, bestemme hvordan ting skulle bli. Noen ganger trenger man faktisk gode venner til å gi litt perspektiv på ting.

Jeg hadde gått inn i et tankespinn som bare tok meg ned og ned, til jeg så alt som vondt og vanskelig. Mannen min fikk meg litt til å våkne litt da han noen dager senere konfronterte meg med noe jeg har snakket mye om – det du tenker på og fokuserer på blir det mer av. Hvis du bestemmer deg for at noe skal bli dårlig så blir det det. «Du kan bestemme deg nå for at vi ikke kommer til å trives, at oppussingen blir et helvete og at vi vil flytte igjen iløpet av kort tid – og du vil sannsynligvis få rett. Men hva om du velger å fokusere på det som er bra? På takknemligheten over alt det som er positivt – og ikke minst, vi er sammen. Vår lille familie er alt som skal til, og hvor vi bor er ikke det som er viktig», sa han. Jeg skal innrømme at det ikke var sånn at lyset gikk opp for meg i samme øyeblikk og at alt plutselig føltes greit- men det fikk meg til å stoppe opp litt. Som om noe jeg kunne huske at noe jeg en gang hadde visst liksom hvisket til meg fra langt baki hjertet. Er det ikke rart hvordan man kan få noen «aha» moments, men så når ting blir vanskelig så er det vanskelig å finne tilbake til den klarheten? Men noe i det han sa fikk meg til å begynne å tenke over ting på en annen måte. Noe lettet litt, og jeg kunne plutselig sortere litt mellom tankene og følelsene, hva som var virkelig og hva som var «worst case scenarioer» som jeg selv hadde laget meg.

Jeg vet enda ikke helt ut hvorfor jeg fikk denne reaksjonen. Noe er nok at jeg av natur tenker litt «worst case scenario» og jeg klarte nok å skremme meg selv litt med dette. Noe var sikkert relatert til at jeg virkelig ikke følte meg bra fysisk pga hjernerystelsen, og det å skulle motivere seg til og ha tro på at å totalrenovere et hus skal gå bra var kanskje litt mye å skulle overbevise meg selv om. Men noe handler også om at jeg er redd for endring. Jeg liker det som er trygt og godt. Endring er skremmende. Man vet hva man har, men ikke hva man får. På noen ting er jeg definitivt spontan og eventyrlysten, men på andre ting vil jeg bare ha det som jeg kjenner til og er vant med. Jeg er kontrollfrik. Her var jeg plutselig i noe der jeg følte jeg ikke hadde kontroll – det var så mange ukjente faktorer, og det gjaldt noe der jeg ikke følte jeg var noen ekspert (oppussingsobjekt – for de som kjenner meg så er jeg virkelig den aller siste de ville trodd skulle ta på seg noe sånt). Dette er noe jeg trenger å utfordre, og å jobbe med. Litt og litt slippe kontrollen, og erfare at det ordner seg allikevel. Det går jo stort sett bra.

Uansett – igår signerte vi papirene og nå er jeg på et helt annet sted. Jeg har etterhvert klart å bekjempe angstfølelsen (ja, det var virkelig såpass) og kan nå si med hånden på hjertet at jeg oppriktig gleder meg! En god venninne ringte meg få dager etter vi hadde kjøpt og fikk høre hvor stressa jeg var da – hun kjenner meg godt og vet jeg ikke er så flink til å be om hjelp så hun tilbød seg like greit å sette av en dag for å hjelpe med litt oppussing før vi skal selge. Det gjorde vi i helgen og plutselig fikk jeg tro på at jeg kan jo faktisk også bidra i denne oppussingen! Selv om jeg ikke har særlig mye erfaring med å svinge malekosten så kan jeg jo lære. Mestring var vel det jeg følte – og en enorm takknemlighet over å ha så gode venner. Jeg er heldig. Så heldig.

Så hva er moralen i historien? Det ene er at det ikke alltid er så lett med disse følelsene. Men det som er sikkert er at det lønner seg å la seg selv føle det man føler, og å dele det med noen. Det at noen bare lytter, sier det kommer til å gå bra og er støttende er virkelig balsam for en sliten og følsom sjel. Livet har opp og nedturer. Selv oppturene kan ha sine små nedturer midt inni, men så handler det om å se etter lyspunktene. Minne seg selv på hva som egentlig er viktig. Løfte blikket – kanskje man har svartmalt det bare bittelitt? Og tenk om du klarer å slippe kontrollen – bare littegrann. Innse at du faktisk ikke vet sikkert hvordan noe kommer til å bli, men at du selv kan velge hva du aktivt ser etter. Du kan velge å gi slipp på frykten og tankene rundt hvordan ting skal bli, for sannheten er at du kan ikke kontrollere det uansett. Det eneste man kan gjøre er å leve og se – være tilstede her og nå og huske på hva som virkelig betyr noe. Nemlig menneskene du er glad i, at du lever og får muligheten til å oppleve det du nå opplever. Fortiden har vært og kommer ikke tilbake, fremtiden vet vi ingenting om – men akkurat nå så er du her, du lever og det er ganske fantastisk.

Stopp

Uansett hvor du er akkurat nå. Stopp opp. Legg ned telefonen. Løft blikket og se på det som er rundt deg. Lytt. Hvilke lyder hører du? Trekk pusten dypt. Hvordan kjennes det å være deg akkurat nå?

Noen ganger merker jeg at jeg er så fanget i mine egne tanker at jeg ikke er tilstede der jeg er. Noen ganger er det dagdrømming – kanskje tenker jeg på noe jeg gleder meg til som hva vi skal i helga eller tanken på sommerferien i Spania, men andre ganger kan det være noe som er vanskelig, bekymringer jeg har og tanker om noe jeg er redd for.

Det rare er at ingen av de tingene er virkelige. Det er bare tanker om noe som ikke har skjedd. Det eneste som er virkelig er dette øyeblikket – det som skjer akkurat nå. Vi er så vant til å være inni hodene våre og å tenke på fortid og fremtid at vi nesten ikke klarer å være her og nå.

Når jeg ser på sønnen min så ser jeg den store forskjellen. Han lever i øyeblikket fullt og helt. Ser han noe nytt er han helt fascinert og 100% fokusert på det. Hvis han føler noe så er han fullt og helt i den følelsen, til den går over og så er det over. Jeg er ganske sikker på at grunnen til at vi føler at tiden går fortere når vi blir eldre er at vi er mindre og mindre tilstede i øyeblikket.

Så derfor øver jeg. Jeg øver på å løfte blikket når jeg går på gaten. Se på det som er rundt meg. Kjenne solen på huden, se på bladene som rasler i vinden og følelsene jeg har i kroppen. Og ikke minst prøver jeg å løsrive meg fra tankerekker som tar meg et helt annet sted og komme tilbake til øyeblikket.