Idag er en sånn dag

Idag er en sånn dag der søvnmangelen virkelig merkes. En sånn dag der det er tungt å stå opp og der kroppen ikke vil spille helt på lag for den er bare så sliten. Idag er en dag der jeg lett hadde sovet 12 timer i strekk, men det blir vel noen år til det går an… Selv sminke kan ikke gjøre at jeg ser opplagt ut på en sånn dag.

6 t søvn delt opp i 2 timer om gangen, og stort sett gåing og vugging all tiden man er våken tar på. Og for ikke å snakke om gråtingen til lillemann. 

Å være mamma er fantastisk, men også fantastisk krevende til tider. Lille Ulv har så vondt i magen og det gjør at verken han eller jeg får sove særlig mye. I tillegg er det vanskelig å se at han har så vondt uten å kunne gjøre noe. Heldigvis er det noen rolige stunder der smilet hans kommer frem og da er alt glemt. ❤️Det blir lite yoga om dagen, men prøver å gjøre litt tøying når jeg har noen minutter og ellers fokus på å puste dypt. 
På tøffe dager er det lett å gå veldig inn i det som er vanskelig, og dermed forsterke det. Det er viktig å kjenne på det som er, men det er også viktig å lete etter det som er bra for det er der også. Idag er jeg takknemlig for at sola skinner, at jeg fikk tatt meg en god og lang dusj mens pappa passet, at lille Ulv på tross av magevondt har gått opp i vekt som han skal og for at han akkurat nå ligger og sover i armene mine. 

Ikke minst vet jeg at dette bare er en fase og at det vil endre seg for ingenting varer evig, og i mellomtiden er det bare å gjøre så godt man kan og puste med magen.

Når det er fullt i hodet 

For kort tid siden tok jeg den første joggeturen etter graviditet og fødsel. Jeg løp med musikk på øret og det var en skikkelig energiboost. Da jeg skulle ta en ny tur i slutten av forrige uke gjorde jeg det samme og satte på favorittplaylisten min, men denne gangen følte det ikke på samme måte. Musikken var forstyrrende og jeg kjente at det ble bare slitsomt. Det var som om jeg allerede hadde for mye i hodet, og det å i tillegg slenge på musikk gikk bare ikke.

For meg tar det noen ganger tid å kjenne igjen og lytte til kroppen og hodet når jeg har det sånn. Stillhet kommer ikke naturlig, og jeg er dessverre en mester i å unngå å kjenne etter. Isteden fyller jeg på med andre ting som for å dytte de andre tankene unna. Men jeg vet at det er det motsatte av det jeg egentlig trenger. 

Denne gangen skjønte jeg det ganske tidlig så jeg skrudde av musikken. Prøvde å heller legge merke til naturen rundt meg, den kjølige lufta og lyden av skrittene mine på skogbunnen. Da jeg kom til et utsiktspunkt tok jeg en pause og begynte å gjøre litt yoga. Med en gang kjente jeg at det var dette jeg virkelig trengte. Dyp pust og langsomme bevegelser. Etter litt tid føltes både kroppen og sinnet mer åpent og ikke så anstrengt. Jeg satte meg ned på benken og begynte å meditere. Jeg pustet rolig og fulgte med på pusten. Så kjente jeg etter hvordan det føltes i kroppen og lyttet til lydene rundt meg. Om og om igjen gjentok jeg spørsmålet «Hva skjer akkurat nå?» for meg selv. 

Når jeg har det sånn så er det ofte fordi jeg opplever noe vanskelig. Da prøver jeg å utforske litt rundt hva det er jeg ikke vil kjenne på, og dykke litt ned i følelsene som ligger under overflaten. 

Dersom du har lyst til å stoppe opp litt oftere i hverdagen og forsøke meditasjoner for ulike situasjoner kan jeg anbefale appen Buddhify. Den har guidede meditasjoner for ulike situasjoner som reising, når du nettopp har våknet eller ikke får sove, når du er stresset osv. Jeg bruker den mye, og spesielt i de periodene der det å sette seg ned å meditere kjennes vanskelig.

Er du flink til å ta en pause og kjenne etter?