Kunsten å dø

Siden 2011 har jeg vært besøksvenn gjennom Røde Kors der jeg har besøkt en eldre mann. Da jeg begynte husker jeg at jeg var nervøs før første møtet og ikke visste helt hva jeg skulle vente meg. Mannen jeg skulle besøke var over 80 år og alvorlig kreftsyk. Ved første møtet sa han at han hadde en veldig aggressiv kreftform, og jeg husker at jeg tenkte «Så forferdelig det må være å vite at man snart skal dø. Hvordan skal jeg snakke med han om dette? Hva skal jeg si?», og uendelig mange andre spørsmål.

Som besøksvenn er det mange som vil møte på temaet døden. Mange av de man besøker er eldre mennesker, og dermed er døden nærmere tankene deres enn for mange yngre mennesker. Idag deltok jeg på temakveld arrangert av Nettverket for besøkstjenester i Røde Kors. Temaet var «Kunsten å dø» og foredraget ble holdt av Audun Myskja som har skrevet en bok med samme navn.

Audun hadde mange rørende historier der han selv hadde vært tilstede da mennesker gikk bort. Noe av det han snakket om var verdien av å tilpasse sin egen fremtreden, toneleie og berøring til den døende. Han fortalte historier om helsepersonell med dårlig tid som med raske skritt og brå bevegelser skal hjelpe den syke, men som på grunn deres tilstand opplever dette som stressende og faktisk til og med skremmende. Han fortalte om hvordan små ting som et «Hei, hvordan har du det?» eller det å ta noen i hånden kan være forskjellen mellom en ansatt som gjør jobben og et møte mellom to mennesker som gir den syke trygghet og viktig medmenneskelig kontakt.

Døden er en del av livet – ja faktisk en helt uunngåelig del for oss alle. Det fine med døden er at ved å snakke om den og tørre å både tenke og føle på det som kommer opp så kan det hjelpe oss til å sette mer pris på livet. Audun fortalte om hvordan det å oppleve alvorlig sykdom i tjueårene og å nesten dø har gjort at han setter uendelig mye mer pris på livet og alle de små tingene.

Gjennom å ha blitt kjent med «den gamle mannen» eller bonusbestefaren min har jeg lært veldig mye. Jeg har lært at man kan være alvorlig syk, men samtidig sette uendelig stor pris på små ting som en liten tur ute i frisk luft og sola i fjeset. Jeg har lært at man kan ha sterke smerter, men at en latter kan gjøre at man glemmer det en stund. Jeg har lært at selv om man er gammel kan man fortsatt holde seg oppdatert på alt fra verdensnyheter til det nyeste innen smarttelefoner. Jeg har lært at man ikke skal ta ting for gitt. Jeg har lært at alder ikke er noen begrensning for vennskap. Men mest av alt har jeg lært å sette pris på livet her og nå – og hvor viktig det er å si hva menneskene man er glad i betyr for en mens man enda er her.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s