Å ha medfølelse for seg selv

Noen ganger er det vanskelig å legge fortiden bak seg. Det er som om bildene fra det man prøver å glemme bare hopper inn i hodet til enhver tid, og uansett hvor mye man prøver å tenke på noe annet så går det ikke. Ofte kommer dette samtidig med at man hver gang det skjer tenker «Å herregud, hvorfor gjorde jeg det». Det er som om det er en konstant film som vises i hodet, og resultatet er at man går mer og mer ned i kjelleren. Alle gjør feil av og til, og alle kan ta feil valg. Å angre på noe man har gjort er naturlig, og det kan være en bra ting dersom det får deg til å ikke gjøre det på nytt, og dersom utfallet av det du gjorde er noe du ikke ønsker å få igjen. Men dersom man etter å ha kommet til den konklusjonen fortsetter å grave seg ned i de dårlige følelsene så er det kun en ting man får ut av det, nemlig dårlig samvittighet.

Det er en rar følelse når du føler du har jobbet lenge for å endre deg og bryte en del mønstre, og plutselig sitter du der midt oppi alt sammen igjen. Det føles ikke bra. Jeg følte som sagt en skuffelse over meg selv, men samtidig følte jeg meg flau over at det var mulig å gå såpass tilbake i utviklingen som jeg følte jeg hadde gjort. Når jeg snakket med venner om det fikk jeg blandede reaksjoner. Noen mente det ikke var en spesielt stor greie, andre fikk jeg inntrykk av at gjerne ville filleriste litt vett inn i hodet mitt. Uten å gå for mye inn på det kan man si at det at jeg hadde klart å oppsøke noe som jeg visste ikke var bra for meg atter en gang ikke var noe som imponerte vennene mine. Det er klart at de bare ønsker det beste for meg, men det er ikke alltid lett med «tough love» når man allerede banker seg selv opp fra innsiden…

Så igår dro jeg endelig tilbake på yoga – etter 2 ukers pause pga. sykdom – og det føltes fantastisk. Det er noe som skjer i både kroppen og sinnet når man gjør yoga, og mediterer samtidig. Endelig følte jeg en ro i kroppen, og det var fantastisk. Etter timen kjente jeg at jeg hadde behov for å få noen råd og noe innsikt, så jeg snakket med læreren min. Jeg fortalte om helgen i korte trekk, og om hvor dårlig jeg hadde det som et resultat av det. Da jeg sa at jeg ikke kunne forstå hvordan det var mulig å gå gå tilbake til «gamle synder» etter å ha hatt en tilsynelatende god utvikling over lengre tid gliste han og lo en svært avvæpnende latter. «Du må huske på at disse vanene har blitt lært inn gjennom mange år. Dette er noe du har trent på lenge, og det man trener blir man god på. Det er ikke rart at du da får noen tilbakefall. Det er helt naturlig! Alle som beveger seg langs denne veien vil oppleve nedturer av og til. Det er helt naturlig, og det skjer med absolutt ALLE. Faktisk er det så vanlig at jeg vil lage et kart over en naturlig spirituell reise slik at alle kan se hva de har i vente på forhånd – så kanskje de slipper å føle det slik du føler nå.»

Jeg ble så utrolig lettet med en gang, og så glad. Det var visst ikke bare meg – alle gikk gjennom dette. Og ikke hadde han sett ned på meg eller gitt meg noen formanende ord engang, det eneste han viste meg var medfølelse. Han fortsatte med å fortelle om at det som er viktig i slike situasjoner er å ha medfølelse med seg selv. Man må ha medfølelse for at man er i en prosess, og at det å endre seg ikke er lett. Det er en kamp, og det er vanskelig. Men man skal gi seg selv ros for at man prøver, og heller se på hvor langt man allerede er kommet. Han avsluttet med å fortelle en historie fra Śākyamuni Buddha. «To munker var sammen i et kloster, og den ene munken dro hele tiden ut fra klosteret og ut i landsbyen for å være sammen med de vanlige menneskene. Den andre munken synes ikke noe om dette, og til slutt en dag sa han til munken at han måtte holde seg i klosteret og ikke fikk besøke menneskene lenger. Etterhvert ble det et opprør i landsbyen – alle menneskene lurte på hvor det ble av munken som hadde lært dem så mye visdom. Munken begynte derfor å dra ned til landsbyen igjen for å lære bort det han kunne til folket. Den andre munken ble sjalu pga. dette, og begynte å snakke stygt om han som var med folket til andre. Historien ender med at den munken som snakket stygt om den andre dør fordi han ikke skjønte at den andre munken allerede var opplyst. Og grunnen til jeg vet at det var derfor er fordi jeg var den munken som døde.»

Poenget med historien er jo at selv Buddha gjorde feil, og til og med etter at han var blitt munk. Dermed er det bare helt naturlig at vi «vanlige» også snubler og faller langs veien.  Han sa så at det er nødvendig å få disse nedturene for etterhvert å kunne vise mine egne elever medfølelse når de gjør noe dumt – det er derfor ikke meningsløst og jeg vil lære noe av det. Han avsluttet med å si at han var glad i meg uansett, uansett hva jeg gjorde eller hva som skjedde. Det rørte virkelig hjertet mitt og jeg gikk derfra med en ubeskrivelig følelse av å være elsket betingelsesløst. For som læreren min sier:

«I do not like the phrase «unconditional love» – because what other type of love is there? If love has conditions it is not love, it is something else. And I do not know what that is.»

Den blå mandagen

Denne bloggen har jeg nå startet for å skrive litt om mine erfaringer med yoga. Her vil jeg skrive om det jeg lærer, mine opp og nedturer, og forhåpentligvis kanskje kunne inspirere andre. Om ikke annet så kan dere kanskje lære av mine feil? 🙂

Idag var det en typisk blåmandag. Jeg har egentlig bestemt meg for å kutte ned på alkoholen, men selv etter en fuktig fredag ble det en bytur på lørdag også. Alkohol viser seg gang på gang å ikke være min beste venn, og spesielt ikke når det gjelder å ta gode beslutninger. Jeg mister fotfestet, og der jeg ellers ville tatt fornuftige beslutninger så velger jeg heller å kaste alle hemninger over bord og satse alt. Det går jo sjeldent bra, og dagen etter sitter jeg ofte og lurer på hvorfor i all verden jeg tok de valgene/sendte den sms’en/etc. etc. Derav denne blåmandagen da altså.

Jeg startet dagen med å synes synd på meg selv (ja – veldig «un-yoga-like») og gravde meg ned i litt herlig selvmedlidenhet. Dagen fortsetter jo gjerne som den har begynt, og etter timesvis med negative tanker rundt helgens hendelser var mindsetet mitt langt fra positivt da dagen tikket forbi lunsjtider. Jeg snakket med en venninne som gjerne ville at jeg skulle snakke med hennes kjæreste med dårlig rygg om yogaens fantastiske fordeler, men jeg sa at jeg ikke hadde den beste dagen og trengte å slappe av og roe ned. Det eneste jeg klarte å tenke på var det utrolig dumme jeg hadde gjort, hvor kjipt det føltes nå, at jeg skulle ønske at jeg kunne endret på det jeg gjorde og hvorfor i all verden alt var så kjipt…

Da jeg la på begynte jeg å tenke – «Jasså? Så det du har lært av yoga er at når ting er vanskelig skal du grave deg ned, sylte deg ned i dårlige følelser og sympati for deg selv…» Det er jo selvsagt det totalt motsatte av deg jeg har lært. Så begynte jeg å tenke at det beste jeg kunne gjøre var jo faktisk å legge bort mine egne problemer en stund, og heller gjøre noe bra for andre. Dersom jeg kunne inspirere en «yoga motstander» til å se om ikke en vond rygg og kropp kunne bli bedre av å teste ut dette ukjente, så hadde jeg da i hvert fall gjort EN bra ting ut av denne ellers triste mandagen. Så da gjorde jeg akkurat det – og det føltes kjempebra! Ikke bare fikk jeg tenke på noe annet, men jeg fikk også minnet meg selv på at om det er noe som virkelig hjelper når man har det kjipt så er det å hjelpe andre! Jeg fikk også trent på det å vise medfølelse, og å virkelig ønske å hjelpe noen. Ikke verst!

Så hva er moralen her? Når du har det kjipt så kan du selvsagt velte deg i de vonde følelsene (skal ikke stikke under en stol at noen ganger må man ta seg litt tid – av medlidenhet for seg selv) – men hvis du klarer det så er det aller beste å komme seg ut og prøve å hjelpe noen andre som har det vanskelig. Det gjør det virkelig bedre!

Og når jeg nå først var så godt i gang med å hjelpe så tenkte jeg – kanskje er det andre der ute som også går langs denne veien der de prøver å endre seg selv, og kanskje til og med endre verden? Hva om mine erfaringer kan hjelpe, trøste eller få noen andre til å le? Jeg vet selv at noen ganger hjelper det å bare vite at man ikke er alene – og hvis jeg kan hjelpe noen på den måten så vil jeg gjerne det. Så here we go – let the blogging begin!

Som et av Lambi’s nye dorullsitat så fint sa det idag:

Ibland behöver man helt enkelt börja på ett nytt blad.