Hva trenger jeg nå?

Hvor ofte stiller du deg selv det spørsmålet? «Hva trenger jeg nå?» For min egen del var det utrolig mange år der jeg egentlig aldri kjente ordentlig etter hvordan jeg hadde det. Jeg stresset hele tiden fra det ene til det andre og hadde en proppfull kalender. Jobb, trening, en endeløs rekke av frivillige verv, avtaler med venner og mye festing. I mange år holdt jeg på sånn, og jeg husker det var mange som spurte meg hvordan jeg orket det. Jeg lo og sa at det ikke var noe problem, at jeg alltid hadde vært sånn og likte å ha mange baller i lufta. Innvendig fikk jeg en hemmelig tilfredsstillelse da folk spurte og følte kanskje jeg var litt «superwoman» som fikk til så mye og «aldri» ble sliten. Men det som egentlig skjedde var at jeg aldri turte å stoppe opp og kjenne etter.

Først da jeg så smått begynte på yoga i 2009 så begynte noe å skje. Jeg husker spesielt en gang i en ganske krevende vinyasa klasse – jeg pushet meg selv og gjorde alt jeg kunne for å få til en yogastilling da læreren min John kom bort. Han spurte om stillingen kjentes behagelig, jeg lo og svarte nei. Han spurte om det gjorde vondt- «Tja», svarte jeg, «kanskje litt». Da sa han: «Jeg tror kanskje du er vant til å presse deg selv mye, så mye at du ikke lenger helt klarer å kjenne etter når du har krysset grensen for hva som er godt for kroppen din». Idet han sa det var det som om noe falt på plass. Han hadde helt rett. Og det handlet ikke bare om yogaen, men om hvordan jeg levde livet.

Iløpet av de neste årene begynte jeg å kjenne etter. For første gang begynte jeg å faktisk si nei til noen ting, og til å lytte litt til kroppen. Det hadde jeg aldri gjort før. Å skulle avlyse en avtale fordi jeg var sliten var tidligere helt utenkelig. Det ville vært et tegn på svakhet. Gradvis lærte jeg at det egentlig er det motsatte. Å klare å lytte til seg selv og hva du trenger, og så ta valg ut fra det uten verken å være redd for å gå glipp av noe eller å lure på hva andre vil si er styrke. Det er å være glad i seg selv.

Nå er jeg flinkere til å lytte. Gradvis har jeg skrellet vekk de tingene i livet som ikke var bra for meg, eller som jeg ikke hadde energi til og fokuserer på det som er viktig for meg. Jeg prøver å kjenne etter hva jeg trenger og å gi meg selv det, så langt jeg kan.

Idag fikk jeg skviset inn en liten yogapraksis mens lille Ulv sov. 20 minutter der jeg ikke fulgte noe spesifikt program, men ga kroppen det den ville ha. Idag ble det mye twister, stretching hjerte- og hofteåpnere. Deilig! Og når jeg nå sitter pyntet på bussen og på vei til vinkveld med jentene så er det ingen tvil om at det også er noe jeg virkelig har lyst til, kanskje ikke det beste for kroppen – men alt handler om balanse, ikke sant?

Hverdagsmagi

Idag gikk jeg hjem fra yogastudioet i snøen. Store hvite snøflak som dalte lydløst ned fra himmelen og skapte et hvitt og mykt teppe på bakken. Ordet som kom til meg var «magisk». Det var så utrolig vakkert, og samtidig noe som er ganske vanlig. Men snø er jo egentlig ganske magisk!

Lyset fra gatelyktene gjorde at skyggene av snøen så ut som om snøflakene rullet over bakken, som om de prøvde å gjemme seg. Jeg tittet oppover mot snøen som lavet ned, tett i tett og fikk store snøflak i ansiktet som smeltet på nesa. Livet er magisk. Alle disse små øyeblikkene – når jeg klarer å virkelig være tilstede kan jeg bli overveldet av hvor fantastisk dette livet og denne verdenen er.

For meg er det alltid lettere å finne denne spontane gleden og lykkefølsen etter yoga. Jeg puster dypere, slapper av og tankene er ikke like mye i fortid eller fremtid. Det er helt klart en grunn til at asana i utgangspunktet er til for å forberede kropp og sinn for meditasjon. Man kan påvirke tankene via kroppen og omvendt. Etter yoga, og som idag en time med mange hjerteåpnere føler jeg meg modigere, mer tilstede og uendelig takknemlig for alt i livet.

Ikveld er det fullmåne – selv om jeg ikke kunne se den gjennom skylaget og all snøen. Men jeg synes jeg kan føle den. Jeg har alltid elsket fullmåne, og enda mer etter at fødselen til lille Ulv startet ved nettopp fullmåne. Ikveld er det i tillegg supermåne og blåmåne – veldig spesielt! Det er en fin tid for å sette en intensjon for tiden fremover. Jeg har et ønske om å gå videre i det nye året med å være mer tilstede i øyeblikkene, være takknemlig for alt det gode og fortsette meditasjonspraksisen som jeg endelig har tatt opp igjen. I tillegg skal jeg tørre å lytte enda mer til hjertet.

Dagen idag startet med at jeg klaget til samboeren over at jeg hadde sovet altfor lite og jeg var sliten etter utallige nattamminger. Dagen slutter med at jeg sitter i mørket med et tent lys og føler meg så heldig. Takknemlig for familie, venner, min fine mann og verdens fineste lille solstråle som lyser opp selv de trøtteste dagene med sin trillende latter.

Faith over fear

Frykt. Det er et stort ord. Og jeg har mye av det. Eller – jeg bruker jo sjelden det ordet, jeg kaller det bekymringer. Men det er i aller høyeste grad frykten som styrer tankene mine oftere enn jeg ønsker å innrømme.

Frykt er ikke nødvendigvis en dårlig greie. Det er naturlig å føle på frykt i visse situasjoner, og det er noe man skal la seg føle. Men det å ha disse tankene om alt som kan gå galt i loop er ikke så greit.

Jeg har alltid vært en sterk person. Mentalt sterk altså. Jeg har trent karate siden jeg var liten jente og dermed øvd på disiplin, konsentrasjon og å overkomme frykt, blant annet frykten for å sloss med menn som var det dobbelte av min egen størrelse. Jeg har trent yoga i mange år og meditert mye. Jeg er sta og har stort sett fått til det jeg har bestemt meg for. Allikevel er denne frykten for alt og ingenting litt for ofte med meg.

Jeg er en mester i å lage «worst case scenarios» i hodet mitt. Jeg tror det er en slags beskyttelsesmekanisme. Hvis jeg allerede har forberedt meg på det verste så blir det ikke like ille om noe sånt skulle skje på en måte? Men det er jo ikke sånn det fungerer. det som egentlig skjer er at frykten får en ganske stor plass i tankene, og da er det jo ikke så mye plass til glede eller ro.

Etter jeg har blitt mamma er det som om disse tankene har boblet enda mer opp til overflaten. Jeg ante ikke at det gikk an å være så mye bekymret som jeg er nå om dagen. Sover han nok? Sover han for mye? Er han for varm? Fryser han? Nå har det vært lenge stille – puster han? Alle disse og flere til turnerer rundt opptil flere ganger i døgnet. I det siste har vi hatt litt problemer med ammingen og dermed har bekymringen rundt om han spiser nok vært mye tilstede. I tillegg til søvnmangel er det altså dette som foregår i våken tilstand – er det rart man blir sliten?!

Idag fikk jeg gjort litt yoga mens han sov i den nye favoritt t-skjorten min med quotet «Faith over fear» på. Det inspirerte meg til å fundere litt på alt dette – og ikke minst det min kjære svigerfar alltid sier: «De fleste bekymringer blir det aldri noe av».Så nå har jeg bestemt meg. Jeg er nødt til å prøve å puste med magen og slappe litt mer av. Enten så går det bra, eller så går det over.

I yogapraksisen min etter graviditeten har jeg også merket at jeg har hatt litt frykt. Jeg har ikke helt turt å stole på kroppen min og om den er blitt sterk nok til en del av øvelsene jeg gjorde før graviditet og fødsel – men etter å ha fundert over dette med frykt og det å tørre å stole på at det går bra så tok jeg sjansen og gikk opp i bro (urdva dhanurasana) – og det gikk som det stort sett går – bra! Bro er en full bakoverbøyning eller hjerteåpner som min lærer alltid har kalt det, og det er ofte mye frykt forbundet med å åpne hjertet. Jeg må nok i tiden fremover gjøre mer av disse. ❤

Hva gjør du når bekymringene tar over?

IMG_0572

Idag er en sånn dag

Idag er en sånn dag der søvnmangelen virkelig merkes. En sånn dag der det er tungt å stå opp og der kroppen ikke vil spille helt på lag for den er bare så sliten. Idag er en dag der jeg lett hadde sovet 12 timer i strekk, men det blir vel noen år til det går an… Selv sminke kan ikke gjøre at jeg ser opplagt ut på en sånn dag.

6 t søvn delt opp i 2 timer om gangen, og stort sett gåing og vugging all tiden man er våken tar på. Og for ikke å snakke om gråtingen til lillemann. 

Å være mamma er fantastisk, men også fantastisk krevende til tider. Lille Ulv har så vondt i magen og det gjør at verken han eller jeg får sove særlig mye. I tillegg er det vanskelig å se at han har så vondt uten å kunne gjøre noe. Heldigvis er det noen rolige stunder der smilet hans kommer frem og da er alt glemt. ❤️Det blir lite yoga om dagen, men prøver å gjøre litt tøying når jeg har noen minutter og ellers fokus på å puste dypt. 
På tøffe dager er det lett å gå veldig inn i det som er vanskelig, og dermed forsterke det. Det er viktig å kjenne på det som er, men det er også viktig å lete etter det som er bra for det er der også. Idag er jeg takknemlig for at sola skinner, at jeg fikk tatt meg en god og lang dusj mens pappa passet, at lille Ulv på tross av magevondt har gått opp i vekt som han skal og for at han akkurat nå ligger og sover i armene mine. 

Ikke minst vet jeg at dette bare er en fase og at det vil endre seg for ingenting varer evig, og i mellomtiden er det bare å gjøre så godt man kan og puste med magen.

Når det er fullt i hodet 

For kort tid siden tok jeg den første joggeturen etter graviditet og fødsel. Jeg løp med musikk på øret og det var en skikkelig energiboost. Da jeg skulle ta en ny tur i slutten av forrige uke gjorde jeg det samme og satte på favorittplaylisten min, men denne gangen følte det ikke på samme måte. Musikken var forstyrrende og jeg kjente at det ble bare slitsomt. Det var som om jeg allerede hadde for mye i hodet, og det å i tillegg slenge på musikk gikk bare ikke.

For meg tar det noen ganger tid å kjenne igjen og lytte til kroppen og hodet når jeg har det sånn. Stillhet kommer ikke naturlig, og jeg er dessverre en mester i å unngå å kjenne etter. Isteden fyller jeg på med andre ting som for å dytte de andre tankene unna. Men jeg vet at det er det motsatte av det jeg egentlig trenger. 

Denne gangen skjønte jeg det ganske tidlig så jeg skrudde av musikken. Prøvde å heller legge merke til naturen rundt meg, den kjølige lufta og lyden av skrittene mine på skogbunnen. Da jeg kom til et utsiktspunkt tok jeg en pause og begynte å gjøre litt yoga. Med en gang kjente jeg at det var dette jeg virkelig trengte. Dyp pust og langsomme bevegelser. Etter litt tid føltes både kroppen og sinnet mer åpent og ikke så anstrengt. Jeg satte meg ned på benken og begynte å meditere. Jeg pustet rolig og fulgte med på pusten. Så kjente jeg etter hvordan det føltes i kroppen og lyttet til lydene rundt meg. Om og om igjen gjentok jeg spørsmålet «Hva skjer akkurat nå?» for meg selv. 

Når jeg har det sånn så er det ofte fordi jeg opplever noe vanskelig. Da prøver jeg å utforske litt rundt hva det er jeg ikke vil kjenne på, og dykke litt ned i følelsene som ligger under overflaten. 

Dersom du har lyst til å stoppe opp litt oftere i hverdagen og forsøke meditasjoner for ulike situasjoner kan jeg anbefale appen Buddhify. Den har guidede meditasjoner for ulike situasjoner som reising, når du nettopp har våknet eller ikke får sove, når du er stresset osv. Jeg bruker den mye, og spesielt i de periodene der det å sette seg ned å meditere kjennes vanskelig.

Er du flink til å ta en pause og kjenne etter? 

Coconut matcha latte

Jeg har som mange andre fått med meg hypen rundt matcha latte og måtte selvsagt prøve det ut. Umiddelbart synes jeg det smakte veldig «grønt», litt som en veldig grønn smoothie – men så ble jeg hekta. Jeg drikker den ikke «ren» med bare vann, men elsker den med kokosmelk og agave sirup!

Matcha grønn te pulver sies å være veldig sunt fordi du får i deg hele tebladet som er pulverisert, sammenlignet med vanlig grønn te som bare et uttrekk av tebladene. Matcha grønn te har et svært høyt innhold av antioksidanter, har naturlig koffeininnhold og inneholder vitaminer og mineraler.

Du kan kjøpe matcha grønn te pulver på de fleste helsekostbutikker eller på nett. Jeg kjøpe min økologiske variant her.

Ingredienser:

1 ss matcha grønn te pulver
1dl vann
1 dl kokosmelk
1-2 ts agavesirup

Slik gjør du:

Ta matcha pulveret i en kopp og tilsett varmt vann (ikke kokende) og rør om til det ikke er noen klumper. Varm opp kokosmelken til rett oppunder kokepunktet og hell i koppen. Til slutt rører du inn agavesirupen. Enjoy! 😉

 

En nyfødt mindfulness læremester – og litt om sårbarhet

Som ny mamma er den nye hverdagen en berg- og dalbane av dimensjoner. Så langt har det for min del vært mest av toppene med en intens lykkefølelse og takknemlighet, men akkurat ikveld fikk vi smake litt på det nybakte småbarnsforeldre har opplevd mang en gang: killer kombinasjonen av søvnmangel, mangel på rutiner og hormoncocktailen og sårbarheten til mamma 11 dager etter fødsel.

Akkurat nå sitter jeg i senga og er utslitt etter 2 t krakilsk skriking uansett hvor mye jeg ammer, trøster og vugger! Mange nybakte mødre har nok følt på akkurat dette, og det er ikke noen spøk når den lille ikke vil roe seg uansett hva du prøver på men bare kaver seg mer og mer opp. Man føler seg rett og slett mislykket som mamma. Den rasjonelle delen av meg sier at det er normalt at babyer gråter, og at det ikke er noe jeg har gjort for å forårsake dette. Hormonene i kroppen derimot forteller meg det motsatte, og det skal ikke gå lang tid før tårene renner og håpløsheten kommer snikende.  

Som med alt annet i sosiale medier så fortelles det ofte ikke så mye om de delene av mammarollen som ikke er like enkle. Jeg har bestemt meg for å forsøke å skrive litt om både det som er fantastisk, men også om det som er vanskelig. Jeg tror på åpenhet og sårbarhet – og dette er noen av verdiene jeg forsøker å leve etter for å være med på å skape et varmere samfunn der det er lov å ikke være perfekt, men der man allikevel kan si at man er glad i seg selv! Dersom alle kun deler de gode tingene er det lett å tenke at man er den eneste som ikke får til og dermed føle seg enda dårligere – det vil jeg gjerne bidra til å unngå.

Det er vanvittig mange herlige stunder med lille Ulv, men langt fra alt er idyll.  Rett etter en rolig stund der han ligger fredelig i armkroken og sover kan alt snu på minuttet og du har en illsint liten krabat som sparker med beina og fekter med armene. Her blir man minnet på at ingenting varer evig og at det er viktig å nyte de fine øyeblikkene!

Selv om det er vanskelig så er det allikevel i disse situasjonene jeg virkelig får øve meg på å puste og på det yogaen har lært meg – kan jeg klare å ikke bare automatisk reagere med frustrasjon, høy puls og dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å roe han og heller puste dypt med magen, være tilstede med han istedenfor å la egoet mitt ta over og så deretter evne å utvise tålmodighet? Det er lett å føle seg mislykket når babyen gråter utrøstelig- fordelen er at som alt annet så er det ingenting som varer evig. Også dette vil gå over! Heldigvis har jeg også en fantastisk partner som kan minne meg på dette og hjelpe meg å senke skuldrene og forventningene til meg selv!

Måten du håndterer en situasjon på er summen av alle erfaringene du har samle sålangt i livet- du gjør det beste du kan og det er mer enn godt nok. Yogalæreren min sa en gang til meg: «Line – skyldfølelse er meningsløst. Du gjorde det beste ut av situasjonen basert på det du hadde tilgjengelig av erfaring – hadde du visst bedre hadde du gjort det bedre!» 

Det begynner å gå opp for meg at lille Ulv kan vise seg å være den beste læremesteren for å øve på mindfullness jeg noensinne kunne hatt!  

Sliter du også med å beholde roen i stressende situasjoner? Prøv å telle til fire på innpust, hold i fire, pust ut med munnen mens du teller til fire 🙏

#nobullshitmotherhood #radicalselflove #mamma #sårbar #branok